Gustava og Amalie var som natt og dag

Mens Bjørnstjerne Bjørnsson skrev brev som formodentlig var formulerte med høyt hevede og refsende pekefingre til sin forfatterkollega Amalie, var det helst de de milde og mange julehilsener som ble prestefrue og juletreentusiast Gustava til del. De var vidt forskjellige kvinner, både i bakgrunn og holdninger, og kunne formodentlig aldri ha samstemt i den opprinnelige amerikanske visen om «Tuppen og Lillemor« s vandringer fra og til kjellerlemmen.

I et av Bjørnsons bekymrede brev til Amalie etter at hun hadde giftet seg med den danske journalisten og forfatteren Erik Skram, het det hos Aulestad-proprietæren – som åpenbart hadde et moralsk lovverk til eget bruk – og et ganske annet og strengere for andre: «Kænner Skram deg? Vet han – at du er, og søger din styrke – af at være en fryktelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!»

Et eventuelt svar fra Amalie Skram er for lengst begravd under glemselens støv, men hun skrev til nye ektemann – blant atskillig annet – også dette om sin flere år eldre første ektemann, skipskaptein August Müller: «Havde han, Müller været annerledes, havde han forstået et glimt, en skygge af hvad det var for noget grufuldt han foretog sig med mig, så vilde han ladet mig i fred, og måske begyndt at studere på hvorledes han skulde lære at vinde og vække min kjærlighed,» het det i Amalies samlivs-oppsummering.