Grønt lykkespill

La lykken gro, som gresset bak do, var det en eller annen smarting som første gang risset inn i en dovegg for mange år siden. Nå har Miljøpartiet De Grønne (MDG) gjort det til sin offisielle politikk.

MDG hadde nemlig sin halvårlige pressekonferanse i går, på Stortinget. The Top Dogs Rasmus Hansson og Une Aina Bastholm, som deler jobben som talsperson for partiet var der. Også til stede var byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Marcussen, de ansvarlige for gressveksten bak do, eller Oslo, som byen også kalles.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Alle var der for å oppsummere siste halvår. Og Rasmus Hansson hadde en imponerende skryteliste for partiets gjennomslag. Han mener både energimeldinga og E18-forhandlingene (som han sier de «vant»), viser at partiet har innført en ny målestokk i norsk politikk. At MDG er metermålet som all miljøpolitikk sammenlignes med. (Nå viser det seg riktignok at en MDG-meter ikke er helt som andre meter. De lovet jo å ikke bygge én meter motorvei, resultatet ble 1500. Men samma det.)

Når Rasmus skal skryte forteller han om hvor mye gjennomslag de har fått i forhandlinger. At målet for valget 2017 er å havne på vippen, så de kan påvirke begge sider av politikken til det beste for miljøet. Dessuten har de sendt ut et brev til de andre mellomstore og små partiene på Stortinget, med håp om samarbeid før valget. At de skal lage en miljøpolitisk blokk, etter tankegang fra Framtiden i våre hender. Alt skal oppnås ved å være best på spill.

Det synes jo som en alarmerende ambisiøs ambisjon. At det minste og nyeste partiet på Stortinget skal være best på the Game of Thrones. Plutselig ligger man der, forgiftet og kvalt i sitt eget bryllup. Men som hu sa, fallende fra skyskraperen: Så langt har alt gått bra.

Når Une Aina Bastholm snakker går det i visjoner og politikk, ikke spill. Gledestrålende forteller hun at MDG nå foreslår at regjeringa skal styre landet etter lykkemål. Brutto nasjonal lykke skal, om de grønne får det som de vil, være et styringsmål for nasjonen.

Sånt blir det selvsagt mye moro ut av. Det er vanskelig å ikke gjøre seg artig på bekostning av et så tilsynelatende naivt forslag. Men det får meg først og fremst til å lure: Hvorfor er det akkurat brutto lykke som skal måles? altså lykke uten fratrekk for ulykke.

Om det finnes enkeltgrupper i befolkningen med ekstrem lykke og andre med svært lav lykke, vil jo likevel bruttolykken være høy. Det vi trenger er lykkeutjevning. Minst mulig forskjeller, ikke bare i økonomi, men også i lykke.

Men kanskje har de tenkt på det også. For det var først på Dagens Næringslivs spørsmål Rasmus Hansson virkelig briljerte:

– Hvordan blir det med brutto lykke hos dem som liker å kjøre bil, med MDG-politikk, spurte journalisten.

– Vel, de blir jo nesten alene på veien, svarte Hansson.

Mic dropped.