Fra «jalla» til Mela

INTERVJUET

Hvem: Khalid Salimi, sjef for Melafestivalen.

Hvorfor: Aktuell med helgens Mela, den 15. i rekken.

Vi er midt i Melafestivalen, hva mener du er de desiderte høydepunktene i år?

– Du, vi har tre dager med festival, og så har vi tre store headlinere som er kvinner. Det er Angélique Kidjo fra Benin, det er norsk-samiske Mari Boine, og det er den store pakistanske popartisten Komal Rizvi. Men det er mye annet jeg gleder meg til og.

Årets Melafestival kommer samtidig med Øyafestivalen og Oslo Jazzfestival. Du har uttalt at dette ikke er noe problem?

– Det er ikke noe problem! Folk i Oslo er blitt vant til å ha mange konserter og arrangementer. Dessuten tror jeg folk trekker mot de artistene de har lyst til å se, og da er det ikke så viktig om den enkelte konserten er en del av Mela eller Oslo Jazz. Eller Øya, for den saks skyld. Vi har eksempler på artister som har vært innom alle tre festivaler på et eller annet tidspunkt i karrieren. Når Mari Boine kommer på Mela i år, har folk glemt at hun var på Øya for fem år siden. Men det var i annen setting.

Men kan man likevel si at det finnes en typisk Mela-publikummer, som holder seg til Mela?

– De første årene etter at vi startet opp i 2001 kunne man nok si at den typiske publikummer var folk med minoritetsbakgrunn som ikke hadde noe tilbud. Det var ingen scene i Oslo der du kunne se en somalisk artist, for eksempel. Jeg føler at det kom et vendepunkt i 2008, da vi fikk Miriam Makeba som hovedattraksjon. Da strømmet flere typer mennesker til, og etterpå fikk jeg tekstmeldinger fra hvite vestkantfolk: «Takk for at jeg fikk se Mama Afrika!» Etter det ble Mela noe nytt.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hvem kommer på Mela nå, da?

– Kanskje ikke alle operagjengere, hiphop-elskere eller de 100.000 som sitter i hjemmene sine i Groruddalen og ser på Bollywood-filmer kommer på Mela. Men ganske mange av disse gjør det!

Er Mela blitt det du i 2001 drømte om at det skulle bli?

– Jeg er ikke helt sikker på om jeg så tidlig så klart for meg hva dette skulle bli. Veien har blitt til underveis. Men Mela har bare blitt større og større, og er blitt en viktig del av Oslos kulturtilbud. Fra neste år får vi jo også vårt eget Mela-hus i Marieboesgate, som kommer til å bli et slags «community center» for forskjellige kulturuttrykk. Ha ha, første gang vi skulle ha befaring på Rådhusplassen før festivalen, fikk vi høre fra en i Friluftsetaten: «Ja, vi skal ikke ha no’ jalla jalla her!».

«Jalla, jalla»?

– Ja, og vi bare: «Okei, ikke no’ jalla jalla». I dag får vi høre fra samme kant: «Dere må ta vare på Melas profil, det er veldig viktig. Dere er unike, dere er enestående».

Hva har Mela betydd for Oslo disse årene?

– Det siste tiåret har det ukjente blitt mer kjent i Oslo. Det håper jeg Mela har bidratt til. En forsker lagde en rapport om vår betydning. Der siterte han Rudyard Kipling som jo sa: «Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet». Men forskeren sa at det har faktisk greid: Vi har samlet øst og vest.

Hva er ditt favoritt-Mela-minne?

– En lørdagskveld i 2005, tror jeg det var, så sto jeg backstage på hovedscenen. Jeg så ut mot folkemengden som sto foran, det var et hav av folk! Da tenkte jeg: «Så fantastisk, så mye folk, se hva vi har greid!» Det var først da jeg forsto hvor stort Mela var blitt. Den sommeren vi hadde Miriam Makeba på scenen i 2008 var også helt spesiell.

Du virker veldig travel i disse dager. Mobilen din ringer mye. Hva er det mest stressende med å arrangere Mela?

– Hadde du spurt meg for fem år siden, så kunne jeg svart deg på det. Men de siste årene har vi blitt veldig rutinerte. Jeg har et nydelig, profesjonelt team som alle vet akkurat hva de skal gjøre. Ett av styremedlemmene våre kom innom oss en uke før festivalen startet, og så seg forundret rundt i det stille og fredelige lokalet: «Hva, skjer det ikke noe her da?»

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen