Fotball-VM har alltid vært politisk

Iranske landslagsspillere som ikke sang nasjonalsangen. Trusler og kritikk etter forbud om bruk av kapteinsbind med regnbuelogo. Fans som dro hjem lenge før åpningskampen var ferdig. Fra start har mye handlet om helt andre ting enn det sportslige under årets fotball-VM i Qatar.

Lenge før den første kampen startet fikk mesterskapet krass kritikk. Anklager om grov korrupsjon i tildelingen, dårlige arbeidsforhold for migranter og brudd på menneskerettigheter har blitt løftet fram. Det samme har Qatars lover om at homofili kan straffes med fengsel i opptil sju år. Supportere i flere land i Europa oppfordret til boikott av hele mesterskapet, og bannere med tekster som «15.000 døde for 5.760 minutter med fotball – skam dere» prydet tyske arenaer i november.

Qatar har blitt anklaget for å drive sportsvasking – altså at regimer eller stater bruker idrett for å fremme eget rykte eller lede oppmerksomheten bort fra kontroversiell politikk. Motstemmer har på sin side anklaget kritikerne for blant annet rasisme, og har vist til at Qatar har tatt steg i møte med kritikken.

Utover i mesterskapet har protestene mot vertslandet havnet litt i bakgrunnen for det som har skjedd på banen, men politikk har fortsatt tatt plass. Blant annet i form av palestinske flagg på stadionene og rop som «Fritt Palestina».

Søndag 18. desember blir det klart om Argentina eller Frankrike kan løfte VM-trofeet i år.

Øst mot Vest

Men fotball-VM 2022 er langt ifra det eneste mesterskapet som har handlet om noe mer enn bare idretten. OL i Adolf Hitlers Tyskland i 1936 er bare ett av eksemplene. I fotballsammenheng har enkeltkamper som Øst-Tyskland mot Vest-Tyskland i 1974-VM blitt omtalt som en av tidenes mest politisk ladde fotballkamper. I 1986 møttes England og Argentina få år etter at førstnevnte gikk seirende ut av Falklandskrigen.

Fotball og politikk har alltid vært ganske tett koblet sammen, sier forfatter og fotballskribent Nils Henrik Smith til Dagsavisen.

– En vanlig måte å prøve å avskrive ansvar er å si at man ikke ønsker å koble fotball, eller idrett generelt, og politikk. Det er ikke noe man kan velge. Helt fra moderne idrett ble startet, har det vært preget av politiske spørsmål og ulike interesser.

Alt fra klassespørsmål, rasisme og korrupsjon har satt sitt preg på spillet. I nyere tid har ordet sportsvasking dukket opp, ofte i forbindelse med at regimer eller representanter for regimer kjøper populære klubber i Europa for å bruke fotballen for å blankpusse imaget sitt, sier Smith.

– VM i Qatar er kanskje det tydeligste eksempelet i fotballen. Men det har røtter langt tilbake til OL i Berlin i 1936, som nokså åpenbart var sportsvasking.

Ser vi tilbake gjennom VM-historien er det noen mesterskap som har vært mer utpreget politiske enn andre. Smith trekker fram både VM i Italia i 1934 og VM i Argentina i 1978. VM i 1938 i Frankrike var også utvilsomt politisk, siden både Italia og Tyskland prøvde å bruke mesterskapet til fascistisk propaganda, sier Smith. I nyere tid er det ikke bare Qatar, men også VM i Russland i 2018 som stikker seg ekstra ut.

* 1934 og 1938: – Vinn eller dø!

«Vinn eller dø!». Det er beskjeden Italias fascistiske diktator Benito Mussolini skal ha gitt til landslaget før finalen i fotball-VM i 1938. Italia gikk inn i mesterskapet som regjerende mestere, og selv om den påståtte beskjeden fra Mussolini er tilbakevist av blant andre en av de daværende spillerne, kastet diktatoren skygge over mesterskapet.

I 1922 ble Mussolini statsminister i Italia, seks år seinere innførte han diktatur. Fotball ble en viktig brikke i forsøket på å mobilisere folket bak regimet, til tross for at Mussolini selv ikke kunne fordra sporten. Men han så hvordan det kunne brukes i propaganda. En nasjonal liga ble opprettet, og allerede i 1934 var Italia vertskap for VM.

– Mussolini satset veldig sterkt på at mesterskapet skulle bli en suksess, men Italia måtte vinne hvis de skulle vise fascismens overlegenhet. De gikk hardt inn for det, både med ganske brutal spillestil og ved å påvirke dommeren. Den svenske dommeren i finalen skal ha vært på middag hos Mussolini dagen før, sier Smith.

Italia gikk seirende ut i 1934, men rykter om korrupsjon og bestikkelse av dommere hang over triumfen.

En ny mulighet kom i 1938 i Frankrike. Italia var blant favorittene, og første motstander var Norge.

– Urettferdig

– Det kritiske øyeblikket var da spillerne våre reiste armene for å gjøre fascisthilsenen. Jeg gikk inn på stadion med spillerne våre, stilte dem opp i militærstil, og sto til høyre. Hilsenen ble som ventet møtt med en høytidelig og øredøvende bølge av plystring, fornærmelser og bemerkninger, har Italias daværende landslagstrener Vito Pozzo gjenfortalt ifølge The Guardian.

Både den tyske dommeren og de norske spillerne hadde sett bekymret på dem, ifølge Pozzo. På et tidspunkt begynte støyen å stilne, før den stoppet. Italienerne hadde senket armene sine. Men tilropene fra tribunene ga seg ikke, og Pozzo ga beskjed om at laget nok en gang måtte gjenta fascisthilsenen.

Allerede før Norge-kampen havnet politikk i sentrum. Mange italienere var i politisk eksil i Frankrike, og rundt 3.000 demonstranter møtte det italienske landslaget da de ankom Marseille.

Sang, symbol og fascisthilsen

I tillegg til å gjøre fascisthilsen før kampen, spilte Italia med symbolet «Fascio Littorio» på drakta. Opprinnelig et romersk symbol for lov og orden, før det ble brukt av fascistregimet til det samme. Da laget entret banen, spilte det nasjonale fascistpartiets kampsang, som var Italias uoffisielle nasjonalsang på den tida.

Selv om Italia også var styrt av fascistene i 1934, hadde det i 1938 blitt enda tydeligere for mange hva det handlet om, sier Nils Henrik Smith. På det tidspunktet var det mange som forsto at en stor krig i Europa var uunngåelig, og Tyskland hadde attpåtil annektert Østerrike kort tid før VM startet.

– Italia vant igjen. I kvartfinalen spilte de mot Frankrike i svarte drakter. De gjorde det så eksplisitt som mulig, det handlet om å vise fascismens overlegenhet. Disse to mesterskapene på 1930-tallet var veldig preget av det, sier Smith.

Etter finaleseieren over Ungarn, ventet mottakelse med Mussolini for det italienske landslaget.

Avisa La Gazzetta dello Sports utsendte skrev at dette «handler ikke bare om en sportslig seier, men om vår rases seier», skriver forfatter og idéhistoriker Magnus Helgerud i danske Politikens historie. Telegrammet med beskjed «vinn eller dø!», var nok ikke ment bokstavelig, ifølge Helgerud. Han skriver at det heller ikke er særlig sannsynlig at den ble oppfattet slik av spillerne og trener Pozzo, og var nok mer ment som en «ideologisk peptalk».

Flere av de ungarske spillerne har seinere antydet at de lot Italia vinne finalen.

«De italienske spillerne fryktet angivelig for sine liv i tilfelle de ikke vant. Den ungarske keeperen Szabó ble sitert på følgende: Det er mulig at jeg lot fire mål gå inn, men jeg reddet i det minste livene deres», skriver Helgerud.

* 1966: Felles afrikansk boikott

VM i 1966 huskes av mange best som den hittil eneste mesterskapstittelen det engelske herrelandslaget har tatt. Med et kobbel av storspillere i lagoppstillingen kunne England til slutt løfte VM-trofeet etter 4–2 over Vest-Tyskland i finalen.

Noe som er mindre omtalt, er at 31 land på det afrikanske kontinentet boikottet mesterskapet. Det endret VM-formatet for all framtid, ifølge BBC. Bakgrunnen for boikotten var en Fifa-beslutning om fordelingen av de 16 VM-plassene: ti til europeiske land, deriblant vertene England, fire til Latin-Amerika, en til Sentral-Amerika og Karibia. Den siste plassen skulle kjempes om fra tre kontinenter: Afrika, Asia og Oseania.

Ghanas sportsdirektør Ohene Djan var raskt ute og krevde endring av det han omtalte som et urettferdig opplegg. I ryggen hadde han Ghanas president Kwame Nkrumah, som i 1957 ble den første statslederen i et land sør for Sahara som sikret uavhengighet fra kolonimaktene. Nkrumah ville bruke fotball for å samle Afrika, og hadde bedt Djan gjøre det han kunne for å sette afrikansk fotball på kartet.

Djan var også medlem av Det afrikanske fotballforbundet (CAF), som var i en betent strid med Fifa om Sør-Afrika og landets apartheidpolitikk.

– Helt fra starten av var dette en historie om kulturpolitikk i en postkolonial tid, sa fotballhistoriker Alan Tomlinson til BBC.

– Stor kontrovers

Apartheidpolitikken var grunnen til at Sør-Afrika ble kastet ut av CAF i 1960. Fifa hadde først fulgt CAF, men i 1963 tok de Sør-Afrika inn i varmen igjen. Året etter bestemte CAF seg for å boikotte hele mesterskapet i 1966 hvis ikke Afrika fikk en egen VM-plass.

Det er ikke et mesterskap som var veldig preget av det politiske, sier Smith. Men han legger til at stadig flere afrikanske land ble selvstendige, og i 1957 ble det første Afrikamesterskapet avholdt. Nye medlemmer kom til i Fifa, og de presset på for å sikre Afrika fast plass i VM. Det ville ikke europeerne, som den gang hadde mest makt i Fifa, gi dem. Det var også en stor kontrovers at datidas Fifa-sjef, briten Stanley Rous, var mot å utestenge Sør-Afrika på grunn av apartheid. Etterfølger João Havelange brukte akkurat det bevisst for å bli valgt da de to stilte mot hverandre, sier Smith.

1966 bød også på en finale mellom England og Vest-Tyskland, bare rundt 20 år etter slutten på andre verdenskrig. Den avgjørende scoringen til Geoff Hurst i det 120. minutt har vært gjenstand for diskusjon lenge – var ballen faktisk over streken, eller ei?

– Det er en historie om en journalist som skal ha spurt den sovjetiske linjemannen som signaliserte målet, om hvordan han kunne være så sikker på at ballen virkelig var inne. Han skal ha svart «på grunn av Stalingrad». Det er mest sannsynlig en vandrehistorie, men en god en om ikke annet, sier Smith.

Med rundt 2 millioner døde, sårede eller fangede, er slaget om Stalingrad i daværende Sovjetunionen under andre verdenskrig blant de blodigste i verdenshistorien.

* 1978: Mesterskap i diktatur

I 1978 var det Argentinas tur til å arrangere VM. Bare to år før hadde militærjuntaen gjennomført statskupp og avsatt president Isabel Martines de Perón. Grunnloven ble satt til side, og politiske dissidenter ble fengslet og henrettet. Regimet sto bak arrestasjoner, forsvinninger, tortur og andre grove menneskerettighetsbrudd i den såkalte skitne krigen.

Det er et mesterskap som var veldig eksplisitt politisk. I den forstand at en vesentlig hensikt med å arrangere, var å drive politisk propaganda for et regime, sier Smith.

– En spesiell detalj var at et av de fremste tortursentrene til juntaen lå bare 500 meter fra El Monumental, stadionet der finalen ble spilt. Det var et mesterskap som var veldig preget av akkurat det, der det også var en del diskusjon i europeiske land om det var akseptabelt å dra til Argentina for å delta. Grupper på venstresida presset på, og det var en polarisert epoke i flere europeiske land.

En av det franske landslagets store stjerner var Dominique Rocheteau. Han var en slags posterboy for venstresida og kjent for å ha radikale politiske standpunkter, forteller Smith.

– Han skal ha vært en av dem med kvaler om å reise dit, selv om han gjorde det til slutt.

Ingen boikottet mesterskapet. Blant dem som snakket om å skille mellom politikk og idrett, var det forsøk på å bagatellisere. Vest-Tysklands keeper Sepp Maier skal ha sagt at han ikke trodde at Argentina var så ille som framstilt, siden han ikke hadde sett noen politiske fanger, sier Smith.

– Folk vet at det var et politisk kontroversielt mesterskap utnyttet av et autoritært regime, men de husker også at Argentina spilte fantastisk fotball. Det som er problematisk med sånne ting er at kraften i fotballen er så sterk at det kan få mange til å glemme problemene.

Peru og målene

I tillegg til at selve mesterskapet er omstridt, har kampen mellom Argentina og Peru vært omdiskutert. Vertslandet måtte vinne med minst fire mål for å gå til finalen. Argentina vant til slutt 6-0, og rykter om kampfiksing har versert siden.

I 2012 blusset diskusjonen opp igjen. Da hevdet den tidligere peruanske senatoren Genaro Ledesma Izquieta at det var snakk om avtalt spill. Ifølge ham hadde Argentinas diktator inngått en avtale med Perus daværende president, som hadde stått i spissen for statskupp i 1975. Mot å la Argentina vinne med de målene de trengte, skal Peru ha fått sende 13 politiske dissidenter til Argentina.

Ledesma var på den tida fagforeningsmann i Peru, og har hevdet at det peruanske regimet sendte ham og flere andre til Argentina, der de skal ha blitt torturert. Alt som en del av en politisk avtale for å hjelpe Argentina vinne VM, hevdet Ledesma.

På 1970- og 80-tallet gikk flere høyreorienterte diktaturer i Sør-Amerika sammen om den såkalte Operasjon Condor, en hemmelig plan for å oppspore og likvidere venstreopposisjonelle. Operasjonen ble gjennomført med USAs velsignelse. Perus president Francisco Morales Bermúdez har både nektet for at landet var med i Operasjon Condor og har avvist avtaler med Argentinas militærjunta.

Aldri bevist

I tida etter mesterskapet har flere av spillerne på Argentinas landslag som vant VM i 1978, snakket ut om diktator Videlas innflytelse.

– Det er ingen tvil om at vi ble brukt politisk, sa midtbanespiller Ricky Villa.

– Med det jeg vet nå, kan jeg ikke si at jeg er stolt over seieren min, sa spissen Leopoldo Luque.

Også Peru-spillere har snakket ut om hva som skjedde. Blant dem Jose Velasquez, en av lagets beste. Han ble byttet ut til pause, og har sagt til Channel 4 at det var fordi myndighetene hadde beordret dem til å tape.

– Ble vi presset? Ja, vi ble presset. Hva slags press? Press fra myndighetene. Fra myndighetene til managerne, fra managerne til trenerne, sa Velasquez.

Nils Henrik Smith understreker at det aldri har blitt bevist at det var avtalt spill. Påstanden om kampfiksing kom dessuten fra en engelsk tabloidavis etter Falklandskrigen, og før England skulle spille mot Argentina i VM i 1986.

– Man kan mistenke visse motiver bak beskyldningen. Men at det var et mesterskap der en viktig hensikt var å drive propaganda og blankpusse fasaden til et beryktet regime, er det ingen tvil om. Det klarte de vel ikke så veldig godt, sier Smith.

Men begeistringen i det argentinske folket var veldig stor under og rett etter VM, legger han til.

Bare noen år seinere mistet juntaen makta.

* 2018: Kritikken som forsvant

I 2010, samme år som Qatar ble tildelt årets VM, ble det klart at Russland skulle være vertskap for 2018-mesterskapet. I 2014 arrangerte Russland OL i Sotsji, og det ble holdt flere demonstrasjoner og kampanjer for å fremme homofiles rettigheter. Mange aktivister sa i etterkant at de mente det hadde forsvinnende liten effekt, skrev NRK i 2018. Før VM var det få tilsvarende forsøk.

Aktivister sa da at de mente at det ikke gikk an å bare nyte fotballfesten og holde det atskilt fra politikk. Russlands mye omtalte lov mot såkalt «homofil propaganda», som går ut på at det er ulovlig å «promotere» homofili til mindreårige, har fått massiv kritikk.

Russlands kriger i Tsjetsjenia (ferdig i 2009) og Georgia (i 2008) var godt kjent da tildelingen ble gjort. Og VM ble avholdt bare fire år etter at Russland annekterte Krym-halvøya.

– Det var ingen som helst tvil om hva slags folk Putin og støttespillerne var. Sånn sett slapp både de og Fifa billig unna, sier Smith.

Det var mulig for Fifa å forsvare tildelingen med at Russland er et land med rik fotballkultur og kultur generelt, fortsetter han. I lys av det vi vet i dag, mener han det er noe som kan kalles vellykket sportsvasking.

– Vi visste allerede hva slags regime Putin står for. Og selv om det med fremmedarbeidere er mer problematisk i Qatar enn noe annet sted, er det også dokumentert at nordkoreanske arbeidere levde under slavelignende forhold mens de bygde stadionet i St. Petersburg.

Hva skjedde?

Hva var så grunnen til at kritikken i stor grad forsvant da mesterskapet startet? Smith mener det er vanskelig å si, men trekker fram at fotball i seg selv er så mektig at det er lett å fokusere på de sportslige historiene. I 2018 lurte mange på om Lionel Messi, Argentinas store stjerne, endelig skulle vinne gull. Eller om brasilianske Neymar ville ta revansj etter ydmykelsen på hjemmebane i VM i 2014.

– Samtidig har vi sett et helt nytt nivå av aktivisme i fotballen. Spesielt i Norge, men også i andre europeiske land, som Tyskland, der supporterne rett og slett ikke vil finne seg i den måten fotballen har vært utnyttet og misbrukt på. Det hadde nok vært helt annerledes i dag, mener Smith.

Kritisk journalistikk har drevet debatten framover, og de politiske prosessene i Fifa har fått stor oppmerksomhet. Lise Klaveness plasserte Norge i sentrum av begivenhetene da hun talte Fifa midt imot i Doha tidligere i år, fortsetter han.

– Fotball er enormt populært. Og det har vært en del snakk om hvorfor det er så kontroversielt nå og boikottiveren så mye større. Ingen snakket om boikott av OL i Kina, eller friidretts-VM i Qatar eller Formel 1 i Bahrain. Idrettene har mange tilhengere, men det er ingen kollektiv kraft. I fotballen er det så mange som slutter opp om et slags fellesskap. Jeg tror det er grunnene til at det har blitt mye større i VM.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Ines Margot Zander

Ines Margot Zander er reportasjesjef og journalist i Dagsavisen. Hun har jobbet i avisa siden 2019. Ines ble først ansatt som utenriksjournalist. Hun har tidligere jobbet i NRK, NTB og VG.