En stille kampsang for Palestina

– Jeg har følt på en plikt fra dag én om å møte opp.

Rana Ahmed er en av de første som ankommer. Klokken er knapt åtte på morgenen. Fra alle kanter kommer de tuslende som skygger i gråværet og danner en ring under taket over Shell-stasjonen på Marienlyst. En brokete forsamling som har de svarte eller rødhvite skjerfene og en alvorlig mine til felles. En hilser takk for sist, noen spør sidemannen hvordan det går, andre retter bare blikket mot kvinnen som tar imot med et kort smil og deler ut effekter. Fra den lille bilen henter hun maleriet som skal være blikkfanget under dagens aksjon utenfor NRK, litt lenger opp i gata. «Only in Gaza a father carries his childrens flesh and bones in plastic bags» er tittelen. I bagasjerommet ligger klare plastposer fylt av blod. Hun ber om oppmerksomheten.

– Ok, hør alle sammen! Aksjonstiden er hellig. Fra oppmøte til vi er ferdige har vi kun fokus på saken vi alle kjemper for. Fred, rettferdighet, et fritt Palestina og Israel ut av Eurovision.