En kartinngang til Nordmarka

Mannen bak kartet var Ernst Bjerknes. Han var ingeniør, og hadde siden 1897 arbeida i Kristianias oppmålingsvesen. Men kanskje like avgjørende var det at han hadde vært glødende skiinteressert fra han fikk sitt første skipar som seksåring jula 1871.

Bakgrunn

Ernst Bjerknes vokste opp i den såkalte professorbyen som lå mellom Ullevålsveien og Akersbakken. Faren hans var professor og glødende opptatt av friluftsliv. Og det krevde både spesiell interesse og penger for å drive med skisport på dette tidspunktet.

Ski var umulig å oppdrive i Kristiania på 1870-tallet; de måtte skaffes gjennom kjente på landet. Da seks år gamle Ernst Bjerknes og broren hans fikk ski til jul i 1871, tilhørte de det absolutte mindretall.

I memoarene sine forteller Bjerknes om da ungene lekte og bygde skihopp på byløkkene i barndommen og om faren sin, som dro med ungene på overnattingsturer i skogen. Han forteller også om de første skirenna som ble arrangert, og om strevet med å få tak i bra og rimelig utstyr.

Nordmarka

Nordmarka hadde rykte på seg som et øde og uinntakelig sted, særlig vinterstid. I turistforeningens årbok for 1871 sto det at det bare var egna for fotturer. Dessuten var det langt dit når skiturene begynte der bybebyggelsen slutta – ved Majorstua.

Bjerknes selv forteller i memoarene sine at “Søndagsturene i de dager var rene oppdagerferder, og pionerene hadde en herlig tid. Det hendte at man fant sine egne spor urørt siden forrige søndag”

Selv om det var noe spesielt ved å være alene i skogen, var det også strevsomt. Skogbruket kjørte opp de få veiene som var, og veiene flytta seg fra år til år. Som regel endte veien i ei tømmerlunne. Hadde man fulgt sporet til en annen skiløper var det stor sjanse for at forgjengeren selv hadde gått seg bort og hadde måttet snu. Da hadde man valget mellom å snu, eller å prøve seg fram på måfå.

Skikart

Faren for å gå seg bort inspirerte Bjerknes til å lage skikart. Til underlag brukte han to kart som Norges geografiske oppmåling hadde gitt ut, og så la han «i vei med å tegne et skikart over den nærmeste del av Nordmarka, beregnet på alminnelige søndagsturer».

Han begynte på barmark om høsten, og så lette han fram løyper som han tenkte seg kunne være gode når snøen falt. Han fikk råd av de som bodde der oppe om hvor det var mulig å komme fram på ski. Han la løyper over vann og myrer, tegna inn store og små skibakker så de skulle være lette å finne for de som ville bygge hopp, og markerte hvilke av plassene der oppe som kunne tilby mat og overnatting. Mange år senere skulle han beskrive disse oppdagelsesferdene som sine beste ungdomsminner.

God timing

Interessen for skisporten hadde vokst gjennom 1880-tallet. Avisene viser at det var ski til salgs i byen. Man hadde begynt å bruke to staver i langrenn, og I skiforeningene kunne nye skiløpere lære av sine mer erfarne kamerater.

Nyttårsaften 1890 gikk de nygifte Fridtjof og Eva Nansen over Norefjell. Nansen var en av tidens helter, men for de skiinteresserte damene var det nok ekstra viktig at også Eva Nansen greide turen. Mange sydde seg skitøy modellert etter skidrakta hun hadde på seg på bildene fra turen.

Da nordmarkakartet kom i 1890 lå alt til rette for at det skulle bli mye brukt. Som forventa var det til glede for både nye og erfarne skiløpere, men det fikk også et lengre etterliv. Det at Bjerknes hadde lagt opp gode og gjennomtenkte løyper kom til nytte når det i løpet av 1890-tallet skulle bli aktuelt å merke de første løypene med veiviserplakater.

Bjerknes kart ble grunnlag for senere merking av løypene i Nordmarka.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen