En forunderlig og vidunderlig onkel

Oslos uteliv er inne i et hamskifte. Rehabilitering av gamle kontor- og forretningsbygg endrer fasader og fasiliteter, dører åpner seg, takterrasser blir tilgjengelige og nye restauranter og utesteder popper opp, noen midlertidig, andre for å bli. Blant årets nyheter dominerer Tullinkvartalet, som nå får nok et kvalitetsstempel i form av Mon Oncle. Her går Maaemo-driver Esben Holmboe Bang mot strømmen i det man trygt kan det øvre restaurantsjiktet i byen. Familieforøkningen følger nyetableringen av Maaemo i Bjørvika for to år siden, den enklere The Vandelay i samme bydel noe senere, og det ganske ferske heldags- og klubbstedet Kafeteria August rett rundt hjørnet for der Mon Oncle nå har åpnet som et kompromissløst fransk brasseri med mat i luksusklassen, akkompagnert av 90-tallspop og uhøytidelig atmosfære. Prismessig ligger Mon Oncle langt under Maamo, men med forretter fra 385 kroner og hovedretter fra 525 kroner plasserer de seg likevel høyt på byens prisskala. Det forhindrer ikke at det allerede er lange ventelister for å komme gjennom den anonyme glassdøren.

Blunker du når du haster forbi, vil du knapt legge merke til Olav Christopher Jensens vignett-tegning ved siden av døren, og de gråhvite gardinene som dekker vinduene på innsiden ned langs Universitetsgata kan fort forveksles med kjedelige kontorgardiner som skal holde lys og blikk ute. På innsiden kommer nyansene og gjennomsiktigheten bedre fram. Du er inne i en verden avstengt fra omgivelsene, men på en lys vårkveld fornemmer du at du er en brikke i noe større. Og det er også noe av ideen bak Mon Oncle. Detaljer og interiør, service og mat henter inspirasjon fra en rik verden der ute hvor kultur, kunst og populærkultur spiller en viktig rolle. Navnet på restauranten først og fremst.

«Mon Oncle» er den franske filmskaperen Jacques Tatis humoristiske mesterverk fra 1958, på norsk «Min forunderlige onkel». Den handler om Tatis klossete hovedfigur fra flere filmer, Monsieur Hulot, som besøker sin onkel, men snart kommer han på kant med slektningens ultramoderne designerhus. Tati spilte selv hovedrollen som en elefant i dette glassmagasinet av ny design, teknologi og konsumentkritikk. I dagens Oslo-versjon Mon Oncle er det tilsynelatende Holmboe Bang som spiller hovedrollen, og her er det ikke spor av klossethet der han selv hilser velkommen like innenfor døren mens han holder overoppsyn med tallerkener på vei ut til gjestene. Det lekre interiøret, hvor flortynne draperinger fra taket skaper atskilte soner, er heldigvis ikke så teknologisk som i filmen. Men kanskje er Mon Oncle likevel et litt aparte svar på konsumkritikken som nå rammer gourmetkulturen og de klassiske Michelin-behengte «fine dining»-restaurantene med sine satte 20-rettersmenyer.