– En befrielse å lyve

Hvem: Jonas Lihaug (33).

Hva: Youtuber og programleder.

Hvorfor: Er en av tre forrædere i TV 2-programmet «Forræder». De to andre er krimforfatter og tidligere politietterforsker Jørn Lier Horst, og journalist og programleder Cathrine Fossum. De øvrige deltakerne er lojale, som må prøve å avsløre forræderne før det er for sent. 7 av 10 deler er hittil vist på TV.

Ja, for de som har fulgt alle episodene kan det se ut som om nettet – sakte, men sikkert – begynner å snøre seg rundt forræderne etter at Jørn Lier Horst ble stemt ut. Endret dynamikken i gruppa seg på noe vis etter at Horst ble avslørt?

– Mens de lojales stressnivå senket seg, økte vårt selvfølgelig. Folk ble litt mer positive, i hvert fall inntil de dagen etter igjen sendte hjem en lojal.

Allerede i første episode ble du konfrontert av Christer Falck, som mistenkte deg for å være forræder. Ble du da redd for at du skulle ryke rett ut?

– Jeg ble litt stressa av at Christer Falck anklaget meg. Man blir stressa av å bli pekt på av ham, uansett hvilken rolle man har. Samtidig fikk jeg sterke vibber av at han ikke mente det seriøst.

– Jeg tok et aktivt valg om å oppføre meg normalt, selv om jeg er en uttrykksfull fyr. Siden jeg var der med Sander og Chris (Sander Austad Dale og Christopher Robin Omdahl, red.anm.), som kjenner meg fra før, visste jeg at de ville si at «det er bare sånn Jonas er».

Hvordan var det å lyve folk rett opp i fjeset, som jo er kjernen i programkonseptet?

– Det var en befrielse! I livet mitt ellers etterstreber jeg ærlighet, så det å ha som jobb å lyve til folk, var deilig.

– Det som drev folk til vanvidd, var at de ikke visste hvem de kunne stole på. Så det var absolutt lettere for oss forrædere enn det var for de lojale, de kjente nok mer på stresset.

Hvordan påvirket lyvingen og usikkerheten deltakerne og stemningen i gruppa?

– Etter noen dager begynte de lojale å bli mer og mer frustrerte siden de alltid tok feil. Og så varierte det i hvor stor grad folk levde seg inn i spillet. Jeg tror ikke Anne B. Ragde var særlig berørt da hun gikk ut. Men Sander ble sliten. Så jeg tror stresset og følelsen av å konstant feile, påvirket folk.

– Og hele opptaket er jo lagt opp til at folk skal leve seg inn i det. Selv crewet går helt tildekket, med sorte kjeledresser og sorte masker. Man er helt isolert, og har ingenting annet å tenke på enn spillet. Når man som lojal er ekstremt opptatt av å ta forræderne, er det forståelig at noen går litt i spinn.

– Men produksjonen passet godt på oss. Vi ble, ganske tidlig, pålagt et møte med psykolog.

Fikk du dårlig samvittighet for noe eller overfor noen under oppholdet?

– Jeg fikk helt klart litt dårlig samvittighet i starten da vi sendte ut Kristin (Gjelsvik, red.anm.). Det var jo stikk i strid med det vi hadde lovet hverandre. Men jeg skjønte jo at jobben min var å bryte løfter. Etter hvert som folk begynte å bli slitne av spillet, følte jeg litt på samvittigheten – fordi jeg i stor grad var katalysatoren for stresset og usikkerheten der inne.

– Men følte meg også ganske sikker på at man ser på det som et spill, når man ser tilbake på det. Og det tror jeg er tilfellet for de aller, aller fleste – om ikke absolutt alle.

Ja, har du snakket med noen av de andre deltakerne i etterkant av programmet?

– Har veksla ord med de aller fleste. Føler at alle har en god tone. Vi har en gruppechat som vi driver og jazzer i, så det er veldig koselig.

Vi skal over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Leser veldig mye fantasy og science fiction, men det som har preget meg mest må bli Beatles – nei, forresten – Bly! Beatles var helt fantastisk, og så leste jeg Bly rett etterpå. Og den traff meg akkurat når jeg var i den alderen, rundt 20.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å tilbringe tid med venner og de nærmeste. Setter pris på tiden jeg får alene, men liker også en god fest i lystig lag.

Hvem var din barndomshelt?

– Har sett opp til veldig mange opp gjennom årene. Den første jeg husker, var Bjarte – sønnen i nabohuset som var fire-fem år eldre enn meg. Han var så forbanna kul!

– Brandon DiCamillo, fra storhetstiden til Jackass, var kanskje mitt første humoristiske forbilde. Han var utrolig morsom, laidback, hata hele TV-greia – og ville bare kødde rundt med vennene sine.

– Og jo eldre jeg har blitt, jo mer ser jeg opp til ham. Som en som har mye sunn og usunn jantelov i meg, synes jeg han er en helt nydelig fyr. Det er umulig å finne noe som helst om ham, verken på sosiale medier eller andre steder. Han har trukket seg helt tilbake. Han er et uendelig stort talent når det gjelder humor og improvisasjon, men han gidder ikke bry seg. Det er noe vakkert over det.

Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?

– Er veldig glad i å lage musikk. Og har alltid lagd mye på PC’en min, men skulle ønske at jeg hadde tatt meg tid til å lære å spille et instrument.

Er det noe du angrer på?

– Da jeg begynte å produsere musikk på videregående var oppmerksomheten min så splitta. Nå har jeg holdt på med musikkprogrammet mitt i 12 år på hobbybasis, og jeg er god på det. Men hvis jeg hadde laserfokusert på musikkproduksjon, ville det vært spennende å se hva som hadde skjedd i det parallelle universet.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Brandon DiCamillo, Lars Saabye Christensen og John Feldmann – vokalisten i pop-punk-rockbandet Goldfinger. En underholder, en forfatter og en musiker. Da kan vi sitte fast lenge, så sant vi får litt mat.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen