– Drømte at han sang melodien for meg

– Jeg våknet med fars stemme i øret og husket både melodien og omkvedet i teksten: «Jo mere jeg får gi, jo mere vil jeg ha. Jo mere jeg er til stede, jo mere vil jeg dra», forteller sønnen.

Marcus Paus er en anerkjent samtidskomponist, som også jobbet med sin berømte visesangerfar. Søndag deler han sin sterke opplevelse med et stort publikum.

For da han våknet, skjønte han at han hadde funnet inngangen til bestillingsverket han skulle skrive for Oslo-Filharmonien – og som urfremføres under arrangementet «Folkefest på Slottsplassen».

Arrangementet skal hylle hovedstadens – og landets – to store visesangere, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen, som døde med en måneds mellomrom ved årsskiftet.

Et himmelbrev

– All musikk handler om fortellinger, følelser og opplevelser omsatt til toner, og det å være sammen om opplevelsen. Vi ønsket å gi Ole Paus en hommage for det han har gjort for musikkglede i Norge, sier adm.dir. Knut Skansen i Oslo-Filharmonien.

Marcus Paus har gitt hyllestverket til faren tittelen «Himmelbrief» – tysk for himmelbrev, som han kaller «meddelelser på tvers av det store sløret».

– Det er et rent orkesterstykke, uten vokal. Ordene får ikke publikum høre, men jeg skal fortelle bakgrunnen før framføringen. Det er en verdi i å vite. For omkvedet jeg drømte at han sang, sier mye om min far; om hans sjenerøsitet og hans oppbrudd. Jeg gjenkjenner ham i det, og opplever hans nærvær i både tekstlinjene og melodien, sier Paus.

To år med død

Men verket fanger også opp vennen Christopher Rådlund, billedkunstneren som tok sitt eget liv i 2022.

– Vi var hverandres nærmeste venner gjennom to tiår. Så gikk min far bort. Det var to dødsbetonede år. Dette himmelbrevet er på en måte et brev til dem begge, sier Marcus Paus, som fulgte faren helt inn i døden og holdt ham i hånden da han dro.

– Det er vanskelig å oppleve et dødsøyeblikk uten å finne noe metafysisk i det. Materien som er igjen, er ikke mennesket. Ingen som er i et slikt øyeblikk, vil kunne oppleve det annerledes. Det er noe som forlater kroppen. Min fars øyeblikk var et vakkert et, fredfullt, han smilte. Det var en overgivelse og en lettelse i det, som opplevdes som svært fortrøstningsfullt. Det virket som en dør ble åpnet et sted.

Tuva synger bønn

Og akkurat som hun sang den i Ole Paus' begravelse en hustrig januardag, skal Tuva Syvertsen synge «Det begynner å bli et liv» på Slottsplassen søndag.

Marcus Paus har arrangert farens sang, som fortsetter med ordene «det begynner å ligne en bønn», for Oslo-Filharmonien.

– Det er en tekst som er vanskelig å målbære hvis ikke den som synger er troverdig i ordene. Tuva bærer sin erfaring på utsiden og er hudløs nok til å synge den med troverdighet. Selv om musikken er min fars, så blander mitt uttrykk seg inn i det – og min følelse av savn og tap, sier sønnen.

– Bortenfor ordene

Selv om de hadde valgt seg høyst ulike sjangre, jobbet far og sønn sammen ved en rekke anledninger. De skulle vært i studio for å spille inn plate sammen med Tora Augestad og Nynorsk Blåsekvintett da Ole Paus fikk slag i september i fjor.

Det kommer en plate med både deres felles sanger og farens, samt et nytt verk kalt «En stillhet i svaret», som Marcus Paus skrev da faren lå syk. Det ble urfremført i forrige uke under Nordland Musikkfestuke.

– Musikk forbinder oss på en måte bortenfor ordene. Det er et språk som snakker til oss kanskje sterkere enn vi vet. Det er lett å ta musikken for gitt. Som med alt annet vi kaller hellig, så er det først når det gjelder, at vi fatter dens fulle kraft. Det bor både trøst og lindring og helbredelse i musikk, avrunder Marcus Paus.

Les også: Dagsavisen mener: Andre land gir langt mer til Ukraina enn oss (+)

Les også: Ødelagt døgnrytme: – Handler ikke om at tenåringene er slappe (+)

Les også: Kaller Tim Walz en «farlig liberal ekstremist»