Dikterhøvdingen og hans fetter

Det er ikke mange som slår duoen når det kommer til antall navneskilt, enten det nå dreier seg om en gate, en vei eller en plass. De to har tydeligvis vært gjengangere i alle gatenavnkomiteers inspirasjonsbok.

Søskenbarnene hadde også sans for å elske – ikke bare seg selv, mens også atskillige av de kvinner som måtte være for hånden. Richard var for sin del åpenbart også en elsker av høyt format. Som det heter i hans dagbok fra 1859–60, er «han i mars 1860 gal av kjærlighet til Nora. Måneden etter er han villig til å gå i døden for Elina, mens han tre dager senere opplever sitt livs eventyr med Louise. I september og oktober blir han mer langvarig forelska i Marie». Innen desember er de to forlovet uten at det blir den siste forlovelsen i Nordraaks korte og hendingsrike liv. Selv forkynner han i et brev at «jeg har en forunderlig makt over kvinnen, hvor jeg kommer hen».

Nå var det likevel ikke alle som skjønte hvorfor Nordraak hadde denne makten over de kvinner han møtte i sin tonestige. Forfatteren Jonas Lie var en av dem. Han formulerte seg en gang – med en penn som åpenbart var dyppet dypt i et sjalusiens blekkhus – om Nordraaks utseende: «Et rødt hår ned i en lav, litt underlig formet panne, et overfregnet og hva jeg vil kalle uklart ansikt med saftige, grove livssprutende trekk, som likevel kunne få et så fint og betakende åndelig uttrykk. Han bar alltid en side hvit frakk, brukte halstørkle og røkte sigar. Rikard Nordraak var stolt over sitt røde hår og kalte seg ofte for «den røde djevelen». Edvard Grieg ble sterkt rammet av Nordraaks sjarm og selvsikkerhet og sa alltid at Nordraaks selvbevissthet «hadde hjulpet ham til å tørre mer».

Også Bjørnstjerne hadde åpenbart sans for betydningen av å elske andre som seg selv. Fru Karoline skal som kanskje kjent, en gang ha sagt at hvis han innledet et nytt damebekjentskap på sin reise, ville hun hoppe fra verandaen hjemme på Aulestad. Da han kom hjem igjen og Karoline sto på verandaen for å motta husbonden, ropte han ut med malmfull røst: «Hopp, Karoline, hopp!» Historien tier om fru Karoline fulgte den ekteskapelige oppfordring til verandatrim.

Bjørnstjerne Bjørnson var kanskje likevel nok en mer lidenskapelig utedo-tilhenger enn kvinnebedårer Et av hans barnebarn, B.A. Bjørnson-Langen, forteller nemlig i boken «Aulestad tur-retur», om dikterhøvdingen på Aulestads do-vaner. Han satt gjerne og lenge på utedo, med døra åpen, hilste og slo av en prat med forbipasserende. Sånn sett kan observasjonen formodentlig tas som en familiær bekreftelse på at barnebarn følger med i hva besteforeldre bedriver …

Det danskfødte forfatterinnen Magdalena Thoresen spilte sen ganske så sentral rolle i sin samtid. I dagens kjendispresse ville hun sannsynligvis fått vel så mye omtale for sine eskapader i selskapslivet som for sine litterære spor. Uten at kombinasjonen den gang vakte noen særlig oppmerksomhet, ble hennes eldste stedatter, Suzannah, gift med Henrik Ibsen, mens Suzannahs nærmeste venninne Karoline, giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnson.

Selv hadde Magdalena et nært forhold til både Bjørnstjerne og hans ti år yngre fetter Richard. Bjørnson sørget for at hennes første diktsamling, «Digte av en dame», ble utgitt. Den vakte betydelig oppmerksomhet, også på grunn av sin behandling av «det kvinnelige eros» som det het i en anmeldelse. Det ble samtidig mer enn tisket og hvisket at prestefruen – i likhet med sin bibelhistoriske navnesøster Maria Magdalena som endte som vernehelgen for «de forførte og angrende kvinner» – at hun ble betraktet om «lettsindig» av datidens voktere av den alminnelige moral.

Bjørnstjerne Bjørnson skal ha hatt stor sans for henne, men det er vel heller tvilsomt om han satte like store pris på at hun i 1867 ga ut det som ble beskrevet som «en nærgående beskrivelse av sitt åndelige ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnson» i novellen «Min Bedstemoders Fortælling eller De to Aftener». Den skildrer en ganske så lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom en ung enke som har levd i et konvensjonelt ekteskap, og en mann som tiltrekker henne med mystisk kraft. Det viser seg imidlertid at mannen er gift, så et fortsatt forhold er umulig.

Det var kanskje ikke så mange som ventet at Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Ja, vi elsker» skulle få den plassen i den norske folkesjelen som den har fått. Opprinnelige ble versene formulert i 1859 og første gang publisert i Oslo-avisen Aftenbladet på den samme dagen som Bjørnson var tiltrådt som redaktør av organet. Han sørget for at det ble pent plassert i det nederste venstre hjørnet av den førstesiden. Han kalte det for «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hans Majestet Kong Karl». Bjørnsons inntreden på redaktørkontoret skjedde for øvrig på samme dag som Stortinget åpnet sin sesjon, 1. oktober 1859. Det hører med til historien at kongen som Bjørnson kalte Karl, i Sverige ble titulert som Carl den 15. Det gikk fire års tid før en omarbeidet og revidert versjon av versene, ble en folkekjær sang. Det hadde nok Nordraaks melodi æren for. Han var aldri i tvil om melodiens melodiske og musikalske kvaliteter. Han sa da hadde festet det siste blekkskvetten på partituret: «Nu har jeg skrevet noe som vil klinge fra Nordkapp til Lindesnes». Melodien var meget sangbar – selv om den bare sjelden ble sunget som Bjørnson ønsket: «Langsomt – som en salme.»

Det skulle gå imidlertid gå 160 år før «Ja, vi elsker» ble offisielt vedtatt som nasjonalsang. Det skjedde den 10. desember i 2019 etter at Morten Wold fra Frp framsatte et forslag i Stortinget om å vedta «Ja, vi elsker» som offisielle nasjonalsang. Noe slikt hadde ikke tidligere skjedd i Norge. I likhet med Sverige og England, hadde det ikke være noen offisielt vedtatt nasjonalsang blant våre bakkar og berg.

Kulturdepartementet ropte imidlertid ikke noe «høyt hurra» til forslaget. Det skrev i et brev til Stortinget at det anså et stortingsvedtak som unødvendig. Departementet fryktet at et vedtak kunne føre til debatt om både sangens innhold og relevans. Det pekte på spørsmål som hvorvidt teksten burde endres for å bli mer likestilt, og om det burde innføres vers på nynorsk og samisk. Likestillingsspørsmålet handlet særlig om noen få verselinjer, hvorav den mest kjente finnes i den sjuende strofen: «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett.»

Kulturminister Trine Skei Grande avviste imidlertid at brevet var en anbefaling fra departementet. «Dette er et stortingsforslag regjeringa ikke bør gripe inn i. Statsrådens jobb er å opplyse Stortinget» sa hun før avstemningen. Forslagsstilleren var imidlertid sterkt begeistret for det enstemmige vedtaket både familie- og kulturkomiteen den 10. desember og i Stortinget dagen derpå: «Det gledet meg umåtelig at et samlet storting støttet mitt forslag om at «Ja, vi elsker dette landet» endelig skal anerkjennes som landets offisielle nasjonalsang», uttalte en flaggviftende stortingsrepresentant til avisene etter at vedtaket var gjort.

«Ja, vi elsker» ble uroppført av Den norske Studentersangforening på Eidsvoll til 50-års jubileet for Grunnloven i 1864 – to år før Nordraak døde av lungebetennelse i Berlin- under ledelse av Johan Diederich Behrens. Han var datidens ledende kordirigent med ansvaret for de fremste kor i landet. Bergenseren Behrens var et musikalsk naturtalent, og tok aldri noen formell utdannelse, men har altså hovedansvaret for den musikalske kor-tilretteleggingen av nasjonalsangen.

Begeistret voksne og barn

Det var ikke bare modne mennesker som Bjørnstjerne Bjørnson hadde appell til i sin tid som forfatter og folketaler. Også den oppvoksende slekt hadde sans for forfatteren. Petra Fleischer – som var prestedatter og ble senere en markant skikkelse innenfor Kinamisjonen – har i sine erindringer gitt denne rapporten fra sin skoletid i Stavanger – og fra et Bjørnson-besøk i byen:

«Nu er det mange år siden. Jeg gikk den gang på frøken Rings pikeskole 1 Stavanger. Det var den store, gule murbygning rett overfor Josefine-stiftelsen. Den vakre have var elevenes skolegård, og den nådde helt ned til Bredevannet. I det store frikvarter delte vi vår skolemat med de hvite svaner. Sikkert kjente de skoleklokken. For mange av oss ble det visst slik at når vi senere tenkte tilbake på skolen, da var det først frøken Josefine Ring, adjunkt Platou og svanene.

Stavanger var den gang en koselig gammel by, sikkert meget anderledes enn i dag. Men Domkirken og Kongsgård og Parken og Bredevannet ligger der det lå. En dag leste vi i avisen at Bjørnstjerne Bjørnson skulle komme til byen og ha opplesning. Alle snakket om dette. Skoleungdommen tenkte ikke på noe annet enn at få komme inn og høre ham og se ham, vår store nasjonale dikter. Vi kjente ham på avstand, men dette ville bli noe ganske annet.

Noen av oss slapp da så vidt innfor døren med ståplass. Bjørnson leste også Faderen utenat. Dette er jo en beretning fra folkelivet i en av våre bygder, stillferdig fortalt med enkle ord. Han leste det med stor dramatisk makt og følelse. Det ble helt stille i den store overfylte sal. Vi hørte hverandres åndedrag.

Bjørnson skulle bo hos sin søster, fru Karoline Emilie Kristensen, hvis mann var prost Kristen Nikolai Kristensen, som i mange år var prest i Stavanger. De bodde 1 et stort gammelt hus i Kongsgaten, rett overfor parken. Dit gikk vi og stillet oss opp på fortauet og hvor det ellers kunne falle seg. Det var en gnistrende kold vinterkveld. Så sto vi der en hel del skoleungdom og andre, også eldre folk. Sto tålmodig og frøs og ventet på at dikteren skulle vise seg på altanen. Det tok tid.

Endelig går døren vidt opp, og Bjørnsons ranke, ruvende skikkelse fylte hele døren og hele altanen. Ja, han fylte hele byen den kveld. Der sto han nu i sort frakk, men barhodet, med sin vakre, hvite manke. Myndig og mektig som en konge. Folk klappet, men med en elegant håndbevegelse brakte han dem til taushet i et øyeblikk. Han takket, sa noen ord og takket igjen. Og forsvant. Enda sto vi der og klappet en liten stund. Men vi var nesten stivfrosne og måtte gå».