– Det skal være mulig å gi seg i arbeidslivet før helsa tar deg

Protestene mot den franske regjeringens omstridte nye pensjonsreform har vært massive. Nå maner fagbevegelsen og venstresidepolitikere til en historisk markering i Frankrike 1. mai for å fortsatt vise motstand.

Saken har dominert fagbevegelsen, politikken, gatebildet og nyhetsbildet den siste tiden.

Hundretusenvis har protestert og marsjert i gatene. Fagbevegelsen har mobilisert til store streiker. Stort sett har demonstrasjonene gått fredelig for seg, men det har også vært ødeleggelse av biler, steinkasting og store mengder politi som har tatt i bruk tåregass og batonger. Mandag 24. april tok folk igjen til gatene i flere franske storbyer og slo løs på kasseroller.

Det som har vært av vold fra demonstrantene kommer i hovedsak fra en gruppe som kaller seg «Les black blocs», som betyr den svarte blokken, og som også er kjent som en taktikk blant enkelte demonstranter. I et intervju med TV2 forteller to av dem at de er nødt til å bruke vold for at saken skal få oppmerksomhet.

– Regjeringen bruker vold mot oss ved lovene de tvinger gjennom. Så vi må forsvare oss. Det er den eneste måten å få dem til å høre på oss, sier en av dem til kanalen.

Økt med to år

President Emmanuel Macron har lenge villet heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Venstresiden i Frankrike krevde at det skulle avholdes en folkeavstemning, men på tross av dette og den store motstanden, fikk Macron innført reformen etter at det ble godkjent av grunnlovsdomstolen 14. april.

I en meningsmåling svarte 71 prosent at de støttet en folkeavstemning, ifølge NTB. 67 prosent sa at de ville ha stemt nei til reformen i en slik avstemning. Meningsmålinger før grunnlovsdomstolen godkjente reformen, viste også at Macrons popularitet dalte, skrev Politico. Den nådde samme bunnivå som da protestbevegelsen «De gule vestene» var på høyden tidlig i 2019.

– Hovedskillet mellom Frankrike og Norge er hvordan arbeidslivet fungerer i de to landene, og befolkningens syn på arbeidslivet, sier historiker i De Facto, Idar Helle til Dagsavisen.

Han peker på at et flertall i Norge opplever arbeidslivet som et gode, og et sted som gir dem en tilknytning til folk rundt dem.

– I Frankrike er arbeidslivet tøffere psykisk og fysisk. Det er et sterkere hierarki på arbeidsplassen, og det er mye dårligere betalt. Samtidig må vi ikke glemme at det også er mange i Norge som har harde fysiske yrker og lav lønn, sier han.

Motstand i Norge

Helle peker på at ikke alle venter med å gå av med pensjon til de har nådd pensjonsalderen på 67 år i Norge.

– Du kan si at å øke pensjonsalderen med to år som Macron har gjort i Frankrike, høres lite ut i Norge der stadig flere ønsker å øke den til opp mot 70 år. Men i Norge er det mange som går av med avtalefestet pensjon (AFP) når de er 62 år, sier han.

Da Helle var gjest i podkasten «Frankrike Forklart» i forbindelse med protestene i Frankrike, sa han at vi ikke må tro at det er et ideal i Norge å stå i arbeid til du er 67 eller 70 år.

– Jeg tror det blir holdt litt nede hvor mye motstand og problemer det er knyttet til høy pensjonsalder, sa Helle.

Samtidig er det flere i Norge som tar til orde for at folk må stå lenger i arbeid. Høyre-leder Erna Solberg mener dagens pensjonsregnestykke ikke går opp.

– Det kan godt tenkes at det blir protester, men jeg er opptatt av at hvis du skal lage politikk, må du først skape forståelsen for hvorfor noe må endres. Det er vår fremtidige generasjonsforpliktelse å sørge for at folk jobber litt lenger, sa hun i et intervju med Dagens Næringsliv i mars.

Det samme mener ungdomspartiet. Anniken Elisenberg og Nicolai Østeby fra Unge Høyre tar til orde for at alle må jobbe lenger.

– Da president Emmanuel Macron varslet at pensjonsalderen i Frankrike må heves, truet franske fagforeninger med å stenge ned landet i protest. Man kan jo bare håpe at reaksjonene fra norske fagforeninger ikke vil bli like useriøse når Norge blir nødt til å gjøre det samme, skriver de i et debattinnlegg i Aftenposten.

Stadig eldre befolkning

Befolkningen her til lands blir stadig eldre, og det blir færre yrkesaktive per pensjonist som kan finansiere pensjonen deres. I norsk fagbevegelse mener mange at dagens pensjonssystem er under press. Politisk er det lagt opp til at de fleste må stå i arbeid enda lenger.

Det ble bestemt for mer enn ti år siden av daværende statsminister Jens Stoltenberg, og en ny pensjonsreform trådte i kraft i 2011. Den skulle sørge for at folk sto lenger i arbeid, og at yngre vil få mindre i pensjon – som de kan kompensere for ved å jobbe enda lenger.

I fjor ble reformen vurdert av et regjeringsutnevnt utvalg. Konklusjonen deres er at befolkningen må jobbe enda lenger. De foreslår at den nedre grensen for å ta ut pensjon, som i dag er 62 år, gradvis skal økes. I tillegg sier de at det bør vurderes om aldersgrensen i noen år skal økes raskere.

Etter planen skal dettes forslaget behandles i Stortinget i siste halvår av 2023.

– Det er ikke sikkert at lengre levealder og evnen til å stå i arbeid henger sammen, sier Steinar Fuglevaag til Dagsavisen.

Han er Fagforbundets pensjonsekspert. I fjor satt han som representant for SV i det regjeringsutnevnte utvalget som skulle vurdere pensjonsreformen.

Disse har kortere levetid

– Pensjonsreformen har opplagt vært svært vellykket for statens økonomi, men den har kanskje ikke vært så vellykket sosialt, sier han.

Han peker på at mange i omsorgsyrker og fysisk krevende yrker ikke nødvendigvis har helse til å stå like lenge i arbeid.

Dette er også tilfellet i Frankrike. Der har motstandere av reformen pekt på at menn og kvinner i harde fysiske yrker med lave lønninger har kortere levealder, og at de vil få færre år med pensjon fordi de dør tidligere. Også i Norge har menn og kvinner med lavere utdannelse og inntekt lavere levealder og forventet levealder.

– Man skal slippe å bli ufør før man kan gå av med pensjon. Det skal være mulig å gi seg i arbeidslivet før helsa tar deg. I yrker med hjemmekontor og fleksitid er det mulig å stå mye lenger i arbeid, enn det er etter 45 år i barnehage, som helsefagarbeider, renholder eller i byggebransjen. Vi må ha et sikkerhetsnett som gjør at de kan slutte før andre, sier Fuglevaag.

Vil ha «sliterordning»

I Frankrike har fagbevegelsen samlet seg mot pensjonsreformen, og på et tidspunkt ville de ikke møte Macron for å snakke om den etter at den ble godkjent.

Ifølge Idar Helle i De Facto er det også i Norge stor motstand innad i fagbevegelsen mot en økning av pensjonsalderen. Norges største arbeidstakerorganisasjon LO svarer ikke Dagsavisen på spørsmålet om det er stor motstand mot heving av pensjonsalder. Men de understreker at hvis de skal godta at den nedre aldersgrensen på 62 år økes, krever de at det opprettes en «sliterordning» som ivaretar at de i fysisk krevende yrker kan gå av med pensjon tidligere.

– LO kan ikke støtte en heving av nedre aldersgrense uten en sliterordning i folketrygden, sier andre nestleder Steinar Krogstad til Dagsavisen.

LO i Oslo har derimot «Nei til heving av pensjonsalderen» som en av sine hovedparoler på arbeidernes dag 1. mai. De skriver på sine nettsider at mange av LOs medlemmer har yrker som sliter på helsa, og at fagbevegelsen må ta ansvar.

– Mer enn ti år med pensjonsreform har økt forskjellene. De som må gå av før de fyller 67 år, taper tusenvis av kroner i pensjon hvert år resten av livet. Bare de færreste klarer å oppfylle reformens krav om å jobbe lenger enn før, levealdersjustering betyr lavere pensjon for de fleste av oss. De med de tyngste og lavest betalte jobbene taper mest, skriver de.

Øke forskjeller

Fagforbundet er det største forbundet i LO. Spesialrådgiver Steinar Fuglevaag er også bekymret for de økte forskjellene i hva norske arbeidstakere mottar i pensjon i dag.

– Det finnes mange i offentlig sektor og i private sektorer – som finans og oljeindustrien, som har knallgode pensjonsordninger. Samtidig har vi de som får lovens minste pensjonsnivå i privatsektor. Den lave pensjonen henger ofte sammen med mange år på de laveste lønnsnivåene, sier han.

Han sier at de er bekymret for en økning i sosiale forskjeller.

– Det er stor forskjell mellom å tjene 350.000 og 1.000.000 i året, men det gapet blir bare enda større når du er pensjonist. Du har minstepensjonister som får rundt 200.000 i året, og andre som får mellom 700.000-800.000. De som tjener mest har i tillegg kunnet kjøpe seg eiendommer, spare store formuer og kanskje også arv å leve på.

– Når forskjellene er så store i Norge, hvorfor ser vi ikke et større pensjonsopprør som i Frankrike?

– Selv om man kanskje får inntrykk av noe annet på Twitter, så har folk flest stor tillit til politikerne i Norge. Minstenivåene vi har for pensjon i Norge, er ikke dårlige i internasjonal sammenheng. Men jeg er litt bekymret for at store deler av politikken og fagbevegelsen er for opptatt av den store middelklassen. De med aller lavest inntekt er ikke de som roper høyest. De er ikke i maktposisjoner og har liten muligheten til å påvirke politikken, sier han.

Samtidig peker Fuglevaag på at det ikke nødvendigvis er sikkert at de med høy inntekt og formue kommer til å velge å stå i arbeid like lenge som staten legger opp til.

– Hvis du har godt med oppsparte midler og lyst til å nyte tilværelsen på hytta, skal du ha en ganske attraktiv jobb der du føler deg verdsatt for å bli, sier han.

Større individuelt ansvar

Fuglevaag understreker at han mener velferdsstaten fungerer, men at han er bekymret for de økte forskjellene.

– Vi får ikke franske tilstander, men vi må passe på at ikke mange føler seg økonomisk nedprioritert. Dette kan bli ustabilt, og politikerne må være føre-var.

– Vil du si ar det foregår en pensjonskamp i det stille i Norge i dag?

– Nei, det foregår ingen pensjonskamp. Men folk er blitt mer bevisst på pensjon på godt og vondt. Det vil nok komme mer motstand til syne etter hvert. Folk må vite at det individuelle ansvaret for hva du har å leve av når du blir pensjonist er mye større i dag, sier han.

Det handler om hvor bevisst du er på hvordan jobben din påvirker helsa di, og om hvordan du forhandler om pensjon med arbeidsgiver, mener Fuglevaag.

– Alle disse tingene har mye større betydning i dag enn de noen gang har hatt, og konsekvensene er større. Det ligger foreløpig ikke an til noe kamp, men får vi det, blir det nok mye fredeligere enn i Frankrike, sier han.

Hennika Lillo-Stenberg

Journalist