– Det er en bransje med mange hull som må tettes

– Det var da ballen virkelig begynte å rulle, forteller Cathrine.

Dette var tre år etter at hun begynte i treningsbransjen. I 2007 trengte hun jobb, og fikk vite av en venninne som jobbet hos Family Sports Club Fredrikstad at de trengte flere folk. Hun søkte, og ble ansatt. Men lønna var lav, selv til treningsbransjen å være. Året etter skulle Elixia åpne et nytt senter i Dikeveien mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Cathrine søkte, og fikk jobb som servicemedarbeider. Arbeidsoppgavene var – og er – å stå i resepsjonen, jobbe med barnepass og å ha tilsyn med at senteret er rent og pent.

Åpningen av det nye senteret ble utsatt, og Cathrine jobbet imens på treningskjedens senter på Kråkerøy. Her kom hun i kontakt med kusinene Eli Langli Eriksen og Veronika Andersen som introduserte henne for Arbeidsmandsforbundet.

– De hadde en lengre historie enn meg både i bransjen og i forbundet. De dro meg med i NAF, og sendte meg på kurs hit og dit, forteller Cathrine.

Senteret på Kråkerøy var et av få treningssentre som hadde tariffavtale. De to første årene jobbet de ansatte på Kråkerøy og i Dikeveien på kryss og tvers.

– Vi fikk de samme godene alle sammen. Men i 2010 sluttet de å se sentrene under ett, men som to separate senter.

I Dikeveien hadde de ikke tariffavtale. Da Cathrine kom tilbake fra fødselspermisjon i januar 2011, fikk hun beskjed om at hun ikke hadde noen jobb.

– Da var det bare å sette i gang for å få alt på stell! Jeg var tillitsvalgt på senteret og hadde masse møter. Og vi fikk på plass en tariffavtale, oppsummerer hun.

Les også: – Jeg merker at andre yrkesgrupper setter mer pris på oss nå

Berg- og dalbane

Å være tillitsvalgt i treningsbransjen har vært som en berg- og dalbane.

– Det er en bransje med mange hull som må tettes. Det er det som driver meg. Å rette opp i det som er urettferdig!

Det har vært mange oppturer, og nedturer.

– Når vi har fått nye daglige ledere på senteret er det blanke ark og nye fargestifter, hver gang. De vet ikke hva hovedavtalen er engang!

Men det gjelder ikke lederen på senteret i dag. Cathrine har to ord for å karakterisere samarbeidet:

– Helt nydelig! Han hører, skjønner og ikke minst: Han spør. Det fortjener jeg etter så mange år, ler hun.

For om det var mye å gjøre i 2011, ble det ikke noe mindre jobb i 2014 da de store treningskjedene SATS og Elixia skulle slå seg sammen.

– Jeg forhandlet meg fram til at jeg kunne drive med fagforeningsarbeid to timer i måneden. Det var jo altfor lite. Nå får jeg det jeg trenger, men det er stille og rolig nå, og jeg trenger sjeldent mer enn to timer i måneden. Nå er det tariffavtalen som tar tid.

En annen ting som tar tid, er kampen for å få betalt for sko og bukser som brukes på jobben.

I fritids- og opplevelsesavtalen mellom LO og Arbeidsmandsforbundet på den ene siden, og Virke på den andre, står det:

«Bedriften skal holde de ansatte med hensiktsmessig arbeidstøy og verneutstyr etter behov. I bedrifter der ansatte har behov for spesielle sko for å utføre sitt arbeid, stilles sko til disposisjon av bedriften. I de tilfeller bedriften ikke stiller sko til disposisjon, gis en godtgjørelse til sko på kr. 1,00 pr. arbeidet time.»

Cathrine Siro er tillitsvalgt ved SATS Dikeveien mellom Fredrikstad og Sarpsborg. For tiden har hun rolige dager. Ikke bare fordi hun er korona-pemittert, men også fordi samarbeidet med lederen fungerer utmerket, og hun har få saker å ta tak i som tillisvalgt. Foto: Brian Cliff Olguin

– Vi får genser og jakke av SATS, men må holde sko og bukse sjøl. Vi går hele dagen, vasker inne i glatte dusjer og trenger sko som tåler dette. Vi vil ha sko eller skogodtgjørelse, og at bedriften betaler for bukser, oppsummerer hun.

Frem til nå har standarden vært at servicearbeiderne skal gå med mørke eller svarte bukser. Men nå har de fått beskjed om at de kan gå med de buksene de vil.

– Vi vasker, vi bruker klor, det blir merker på buksene... De kan endre så mye de vil på bukseinstruksen, men jeg kommer aldri til å gi meg på dette!

I samme åndedrag roser Cathrine samarbeidet med HR-sjefen i SATS. Som nå er navnet etter at kjeden het SATS Elixia etter sammenslåingen for seks år siden.

– Vi kan snakke sammen uten å være enige, men har likevel en veldig god dialog. Og det er deilig!

Akkurat nå er kampen for sko og bukser lagt på is. Det kom et virus i mars som endret på alt.

Les også: Julie og Morten lå klare til operasjon – så rammet koronakrisen

Permittert

Torsdag 12. mars annonserte SATS at de ville stenge alle treningssentrene i to uker, på grunn av koronaviruset. Seks timer senere kom regjeringen med pålegg om at alle senterne i Norge skulle stenge inntil videre.

– Jeg var på jobb torsdag og fredag for å vaske ned senteret, og fra mandagen av var jeg og alle andre permittert.

Nå skulle man tro at det hadde kommet mange henvendelser til henne i denne perioden. Men det har vært rolig.

– Jeg har fått noen henvendelser, men ikke mange. Det er nok fordi det har vært en veldig god informasjon fra bedriften og ut til de ansatte – i alle fall på senteret vårt.

Det er ikke mye som er morsomt med koronakrisen, men en ting setter hun pris på.

– Nå har jeg vært tillitsvalgt i 10 år, og jeg må si de har kommet langt på disse årene. Det er drøftelsesmøter og møter med arbeidsmiljøutvalget. Jeg synes de er flinke – og det skal de ha skryt for. Det er moro å se når ting fungerer!

Følg Demokraten på Facebook!

Hjemmeskole og gårdsdrift

En fordel med å være permittert, var at hun kunne følge opp barna i de månedene det var hjemmeskole.

– Ste-dattera mi på 19 og mellomste på 14 er jo ganske selvgående, men med minsten på ni har jeg kunnet følge opp skolearbeidet godt, forteller Cathrine.

Men når alt kommer til alt, var hverdagen under koronaen veldig lik hverdagen før viruset kom.

– Vi bor på en gård med korn, skogbruk og hester. Livet er ikke så annerledes. Jeg har prisa meg lykkelig for at jeg bor på gård nå. Vi har våronn og hestestell akkurat som før. Og kan være ute så mye vi vil uten å bekymre oss for smitte.

I tillegg har de en jakthund.

– Hun er en sofagris, ler Cathrine.

– Hun vil ikke ut hvis det regner!

Dagen før samfunnet stengte, tok hun toget fram og tilbake til Oslo. Det var fullt av folk.

– Jeg tenkte: skrekk og gru! Her kan det spres smitte!

Men hun er ikke så redd i dag.

– Jeg var mer bekymra i begynnelsen, da alt var helt nytt. Nå tror jeg det kommer til å gå bra på sikt. Kanskje er vi tilbake til normalen om et års tid hvis vi er heldige og det ikke blir opp-bluss av viruset. Men om fem år, da tror jeg i alle fall dette er forbi.

Skulle bli hovslager

Cathrine hadde aldri en klar plan på hva hun skulle bli. Skolen var grei, og de praktiske fagene var morsomst. Da hun skulle på videregående søkte hun seg inn på hovslagerlinja på Kalnes videregående. Men etter en moped-ulykke som forsterket en tidligere rygg-smell i en rideulykke, hoppet hun av.

– Den første ulykken var da jeg gikk på ungdomsskolen. I full galopp slengte hesten seg sideveis, og jeg ble kastet inn i et tre. Jeg tok noen ribbein og fikk en smell i ryggen. Noen år etterpå var hun på vei hjem fra stallen på moped. Hun skulle svinge over veien for å hilse på noen venner, og kræsja med en bil.

– Jeg tok noen ribbein denne gangen også. Og ryggen ble verre. Jeg skjønte at jeg aldri kunne jobbe som hovslager, med de tunge løftene som hører til. Så jeg hoppet av og begynte å jobbe isteden. Jeg har jobbet siden jeg var 17 år.

Først jobbet hun på Corner videobutikk. Så var hun innom Brynildsen og pakka godteri. Deretter sørget hun blant annet for at makrell i tomat og ansjos kom i hermetikkboksene sine hos Stabburet.

– Jeg hadde vært hos Stabburet ennå tror jeg, om jeg hadde fått fast jobb. Jeg var ansatt som tilkallingsvikar. Etter noen år kom vikarbyråene på banen. Bedriften sa de ville ha meg, men at jeg måtte ansattes via vikarbyrå. Det betydde at jeg måtte gå ned 30 kroner i timen. Det følte jeg var dypt urettferdig, så jeg slutta.

Deretter fulgte tre år – i vikarbyrå.

– Da jeg var 23 fikk jeg et vikariat i resepsjonen hos Nor-Cargo, som det het da. Jeg ble lovet fast jobb etter nyttår, men da nyåret kom måtte de nedbemanne istedenfor å ansette. Så den fikk jeg ikke.

Etter at sønnen meldte sin ankomst, var Cathrine hjemme noen år med barn. Og i 2007 var hun klar for arbeidslivet igjen. Og det var da hun havnet i treningsbransjen, og hos Family Sports Club Fredrikstad.

Hestejente

For mange år siden tok Cathrine og mannen Bjørn Olav et valg. Han skulle fortsette å jobbe fulltid i anleggsbransjen, mens hun skulle jobbe deltid for å følge opp barna.

– Nå er ungene store, men hestene må jo fortsatt ha mat, smiler hun. Hun jobber 50 prosent hos SATS, og resten på gården. Der har de tre egne hester. I tillegg har de en hest som står på fôr på Jevnaker.

– Den siste er eldste-jenta sin. Hun trengte litt pause fra hest nå på tredjeåret på videregående.

De tre hestene som er hjemme, er av rasen Gypsy Cob. De kraftige og tøffe hestene, opprinnelig fra Irland, heter sigøynerhester på folkemunne. Cathrines hester heter Dundra, Mellow og Sessa. Mellow er datteren til Sessa.

– De er så pene, er enkle å ha med å gjøre og er så snille! Det er en fantastisk god allsidig brukshest, og jeg bare koser meg på tur med dem, forteller Cathrine.

Hun har vært hestejente så lenge hun kan huske.

– Jeg vokste opp med mamma, hund og hest på et lite sted som heter Dale, som er cirka 15 minutter fra Fredrikstad sentrum mot Hankø, forteller hun.

Fram til konfirmasjonsalder red og stelte hun andres hester på gården som lå rett ved der hun bodde. Så fikk hun egen hest.

– Han var en fjording som het Alladin. Jeg hadde ham helt til 2012. Alle ungene har vært sammen med ham også, forteller hun.

Hun kan ikke tenke seg et liv uten hest.

– Hestene er på beite fra 1. juli til ut i august. De seks ukene uten hest trenger jeg. Da slipper jeg å stå opp tidlig. Men når det nærmer seg henting fra beitet går jeg på veggen før de kommer hjem igjen, ler hun.

PS! Du leser nå en artikkel tilgjengelig for alle. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.