Den moderne trafikks penicillin

Da jeg var barn hata jeg dinglereflekser. Jeg så nytten av dem, men likte ikke hvordan de slang rundt, satte seg fast i nøklene mine – og hvordan jeg alltid endte med å stikke meg på den altfor myke sikkerhetsnåla. Jeg var en elendig refleksbruker. Mens jeg i dag sydde refleksbånd på familiens jakker, prøvde jeg å finne ut mer om refleksens historie. Det ble klart for meg at den bare er flekkvis dekka og full av hull.

Å synes i mørket

“Hvitt er den eneste farge som i noen grad trosser mørket”, sto det i en moteartikkel i 1940. Artikkelen vitner om en uro for å bli påkjørt under mørklegginga, og ga eksempler på hvordan man kunne gjøre seg selv synlig med hvite detaljer på klærne sine: Hvite belter, hansker og gummisokker, “Vi vil lyse, vi vil syns!”

Ikke for det – refleksteknologien eksisterte. Sykler fikk allerede på slutten av 30-tallet kattøye bak, og fra 1940 ble det også påbudt for hestekjøretøyer. Samtidig ble de første refleksbånda funnet opp, men om de ble tatt i bruk i Norge har det ikke satt spor etter seg i bøker og dagspresse.

Fotgjengerrefleksene kommer

Påkjørsler i mørket var et enormt problem, og da Trygg Trafikk ble stifta i 1956 var 289 personer som døde i trafikken, 76 fler enn året før. Noe av det første Trygg Trafikk arbeida for, var at trafikkskilt og veimerkinger skulle bli lagd i refleksmateriale.

I norske aviser er det ikke noe fokus på fotgjengerreflekser før Trygg Trafikk satte det på kartet i 1956. Under en demonstrasjon av refleksbånd dette året framgår det at det var noen nytt og revolusjonerende som ble presentert. Refleksbåndet “viste seg å ha en aldeles forbløffende virkning, med en fantastisk refleksevne”. Fotgjengerrefleksen ble omtalt som “Den moderne trafikks penicillin”.

Refleksene kunne man få tak ifra Trygg Trafikk. Også sanitetsforeningene solgte dem. De siste åra av 1950-tallet begynte også flere klesprodusenter å lage vinterklær for barn med ferdig påmonterte refleksbånd, og man begynte å produsere refleksbånd i Norge. Men i begynnelsen var det få som tok “penicillinet” i bruk.

Fra 1960 var det ikke lenger begrensninger på bilimport, og den økte mengden biler på veien førte også til en økning av bilulykker: Året etter frislippet døde hele 365 personer på veiene. Samtidig engasjerte bensinstasjonskjedene seg i arbeidet for trafikksikkerheten. Et vannskille ble den såkalte “Esso-ringen”, som bensinstasjonskjeden begynte å produsere og selge i 1960. Jeg har ikke klart å finne bilde av en slik Esso-ring, men den var “en plastring belagt med refleksmateriale og kan nyttes som armring, sykkelklype med videre”. At denne ringen var å få kjøpt på alle landets Esso-stasjoner senka terskelen for å gå til anskaffelse av refleks.

Trygg trafikks kampanjer fokuserte særlig på at barn skulle bruke refleks. Fordi antallet barn som ble påkjørt var veldig høyt, og trolig også fordi kampanjer som fokuserte på nettopp barns liv og helse appellerte til barnas foreldre.

Refleks for voksne

Men hva med de voksne? Selv om Esso-ringen visstnok skulle kunne brukes som sykkelklype var det særlig barn man utstyrte med refleks. Refleksbånd hadde fått et visst gjennomslag på arbeidsklær, men voksne folk i hverdagsklær kvia seg fortsatt. I 1961 ble refleksbrikkene – den typen som dingler i ei snor fra jakkelomma – satt i produksjon. Den ble delt ut til alle landets førsteklassinger, men ble også markedsført som noe som kan brukes av voksne. Underforstått – noe voksne kan gå med uten at stilen for øvrig får seg en knekk.

Det er lett å slutte seg til avisoverskrifta fra 1956, om at refleksen er “Den moderne trafikks penicillin”. Men fortsatt er vi i Oslo de i landet som i minst grad bruker refleks.

---

KILDER

● Søk i eldre dagspresse via nettbiblioteket.no

● Kristin Eli Strømme, Tiden trenger trygg trafikk: Trygg trafikks historie fra 1956–2021.

● Overskrifta er henta fra Christianssands tidende 17. november 1956.

● Vi selv og våre hjem. Nr. 9, 1940.

● “Rekordfå omkom i trafikken” ssb.no 30.05.2022

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen