Byhistorie: Politikerne ville ikke betale for «Kånå»

Fordi da byens utrettelige informasjonskonsulent Lars Gellein forkynte med en predikants lokketoner – om att og om att – det akutte behovet for at folk flest åpnet sinn hjertedør og pengepung for å gi sitt offer til den store innsamlingen til inntekt for at «kånå» skulle få sitt permanente ståsted i Stavanger.

Selv om mange ropte hipp-hurra for ideen om å få den vesle skulpturen til byen på en permanent basis, var nok i startfasen den verbale støtten både større og sterkere enn den pekuniære, men det endret seg hvert som dagene gikk. Nå var det ikke alle som hadde spanderbuksene sine på seg når det gjaldt private bidrag til offentlig utsmykking. Da Lars Gellein satte opp kollekt-korg og la ut bankgiro ved et bystyremøte den 29. juni i 1983, var det bare fem av de 77 representantene som bidro. De ga noe i overkant av 200 kroner. Gellein var svært fristet – som han sa – men unnlot likevel å nevne hvem de fem betalingsdyktige var. Han ville ikke stille de øvrige ut til spott og spe.

Ole-K. Ihle sto øyeblikkelig fram og sa med betydelig stemmestyrke at han ikke kunne tenke seg å gi en femøre en gang til skulpturen. Riktignok hadde han blitt glad i den da han så den for første gang utenfor Kuppelhallen i Bjergsted, men senere mente han å ha sett skulpturen i Bergen – hvor den for øvrig hadde fått kallenavnet «Madammen» – og bare tanken på å måtte dele noe med bergensere, gjorde ham vondt langt inn i sjelen. Dessuten påpekte han at han allerede hadde ei «kåna» som han var vel fornøyd med. Det holdt lenge for den kombinerte politiker og rektor, som altså fortsatt holdt fast ved femøringene selv om de var gått ut av bruk året før …

«Kånå» kom første gang til Stavanger i forbindelse med de såkalte «Festdagene» som ble avviklet i Bjergsted etter idé av RA-journalist Lars Chr. Sande. Og det var ikke bare kommunens Lars Gellein som falt for madamen og tok initiativet til en slags kronerulling for å sikre den drusne damen – som egentlig synliggjorde det gamle siddis-begrepet «braffa» – for byens befolkning.

Med i finanskomiteen ble også Olaf A. Eielsen og Liv Torjussen. Gjennom avisannonser fortalte trioen folk at det var opprettet egne «Kånå»-kontoer både i Rogalandsbanken og Sparekassen, og alle bidrag ville bli mottatt med hjertelige takksigelser. Komiteen fortalte også at ideen hadde vært forelagt ordfører Kari Thu, som stilte seg positiv til en innsamling med formål «å kjøpe skulpturen som en byens gave til seg selv».

I begynnelsen av ferien fortalte for øvrig informasjonskonsulent Lars Gellein i Stavanger at han hadde kjøpt statuen selv om finansieringen ikke var helt på plass. Han hadde nemlig sikret seg «Kånå» allerede en uke etter Festdagene, og før han visste hvor stor respons han ville få på innsamlingsaksjonen. Han følte seg imidlertid sikker på at beløpet ville bli reist: «Vi har til nå fått inn 70.000 kroner, og mangler altså fortsatt 15.000 kroner. Det er både bedrifter og private som har bidratt. Jeg trodde en stund at vi skulle få inn alle pengene før ferien, men nå ser det ut til at vi må bruke litt tid etter sommeren også.»

Lars Gellein fortalte også at hovedårsaken til at han hadde kjøpt «Kånå» så tidlig, var at han hadde fått en henvendelse fra «en eller annen» i Sandnes som også ville kjøpe skulpturen, uten at han ville navngi hvem det var. Til gjengjeld fortalte han villig hvordan han hadde gått fram: «Jeg skrev derfor et brev til Tone Thiis Schjetne og sa at Stavanger ville kjøpte «Kånå». Jeg har ikke villet fortelle om kjøpet tidligere fordi jeg var redd for at det kunne ha en negativ innvirkning på innsamlingsaksjonen».

Gellein tilføyde: «Kunstneren har fått låne skulpturen til en nordisk skulpturutstilling som skal åpne i august. Skulptøren har ellers sagt at av de to eksemplarene av skulpturen som finnes i stor størrelse, er «Stavanger-kånå» den beste, blant annet på grunn av en langt «finere patinering». Det var derfor hun ville ha vår skulptur med på den nordiske utstillingen framfor den «kåne-skulpturen» som var med under Festspillutstillingen i Bergen og som nå er havnet i Trondheim. Det finnes for øvrig også en mindre utgave av skulpturen som er innkjøpt av Nasjonalgalleriet.» En tydelig tilfreds Gellein mente også at aktuelle steder for å plassere «Kånå» var i Østervåg, på Romsøe-plassen, på Torget (mellom Torgets Kolonial og Hauge på Torget), i Kirkegata og i Bjergstedparken.

Billedhogger Tone Thiis Schjetne ble også jevnlig spurt om hvor hun mente «Kånå» skulle stå, men avslo å ha noen spesielle steder som hun foretrakk. Hun gledet seg imidlertid over at hun tydeligvis hadde truffet noe universalt gjenkjennelig ved skulpturen. Hvor enn den hadde vært utstilt, hadde folk definert figuren som en del av deres nabolag. Da den ble laget og støpt i Paris, var franskmennenes reaksjon den samme: «Madame er alle markeders madame …»

Den østerrikske billedhoggeren Hubert Wilfan – som hadde ekteskapelig tilknytning til byen og som selv hadde laget den temmelig bortgjemte bysten av forfatteren og journalisten Theodor Dahl – hadde imidlertid et klart synspunkt på skulpturens plassering. Han fortalte til avisene at det eneste stedet hvor «Kånå» kunne stå, var på torget. Han kalte skulpturen for en «herlig karikatur av en dame på byvandring» som verken hørte hjemme i Bjergsted eller i gågaten i Østervåg. Disse stedene var blant de foreslåtte plasseringspunktene for «Kånå».

Skaperen av statuen Tone Thiis Schjetne var ellers representert med «Kånå» på en vandreutstilling av nordiske billedhoggere, kalt «Skulptur 83» som ble åpnet i Drammen kunstforening. Det var fem billedhoggere fra hvert av de nordiske som var representert med fem skulpturer hver, totalt talte følgelig utstillingen altså 125 arbeider. I tillegg til Thiis Schjetne, var blant andre Arnold Haukeland og Gunnar Torvund norske deltakere på den store skulpturmønstringen.

Også denne gang ble statuen debattert i avisenes leserbrevspalter, hvor de «faste menerne» selvsagt hadde atskillige synspunkter på «Kånå» sin plass i bybildet. Leif H. Endsjø satte imidlertid et temmelig kontant punktum for leserbrevskribentenes debatt, da han konkluderte sine synspunkter om skulpturen på følgende vis: «Eg har tiå stått og sitt på na og grubla på kossen hu ville våre viss hu va levanes. At någen seie di e blitt forelska i «Kånå» forstår eg ikkje. Tryne og heile figuren synes å representera ein usympatiske kvinnfolktype.

Ei kåna så alltid baute seg fram i kraft av sin tyngde og frekkhet – serligt onna udsalg og ellers på plasser korr hu tror der e någe å få billigt elle gratis. I byss-køar kan du og treffa na. Hu så boksere seg fram me’ albuar, mage og kjeft, for å sikra seg ett buss-sede eller to te den breie bagen sin. I de’ heila e’ hu et kvinnfolk så vett å ivareta egne interesser, uden å vera medlem av någen kvinnesagforening.

Eg ondras på korr «Kånå» te sist komme te bli plassert. De så bestemme må iallfall ikkje setta na på Torjå, sådden atte frokthandlerane kan se na. Hu vil minna di altfor møje om typen så skal kladda, klemma og smaga på varene og klaga på prisen. Men skulpturen e’ nå tross alt bare ein løyen karikatur av et kvinnfolk. De’ ville våre felt om den sko bli ståandes som symbol elle representant for Stavanger sine mange jille damer, sjøl om typen og finnes her …»

Ordføreren som kopierte Christian IV

Hvor hun skulle stå da den vesle skulpturen ble presentert av daværende ordfører Kari Thu den 28. november i 1983, var åpenbart ikke gjenstand for noen folkelig avstemming. «Her skal kånå stå!» var de myndige ordene som ordfører Thu formulerte med fryd og fornøyelse da hun avduket skulpturen på torget ved «inngangen» til Skagen.

Det var ingen av de frammøtte som hvisket hørbart at lærer Thu selvsagt kunne sin historie og hadde benyttet anledningen til å bli inspirert av Christian IVs stolte ord da han bestemte plasseringen av Christiania: «Her skal byen ligge!» Ordføreren var ikke i tvil om at skulpturens navn ville forbli «Kånå» selv om skulptøren, Tove Thiis Schjetne, gjentatte ganger hadde sagt at tittelen på kunstverket var «Go’dagen».

Under avdukingshøytideligheten, som hadde samlet svært så mange skuelystne, fikk man også lytte til Løgnaslagets nyskrevne musikalske hyllest til skulpturen, som tydeligvis allerede fra det første by-synet av den, hadde sikret seg en solid plass i siddisenes hjerte. Noen av de frammøtte var ekstra for «Kånå» også var blitt plassert på bakkeplan og ikke på en sokkel, slik hun var blitt plassert ved en prøveoppsetting. Siden hun var ei kone som hadde begge beina på jorden, måtte hun også få stå slik, var deres synspunkt.

Det Kari Thu ikke nevnte var at Norsk kulturråd hadde spyttet inn 17.000 kroner for å sluttfinansiere prisen for statuen, 85.000 kroner – for øvrig 5000 kroner mer enn det som var blitt betalt noen år tidligere for Barbara Hepworths statue foran Kunstforeningens bygg på Madlaveien. Det er vel heller tvilsomt om «Kånå» vil oppnå samme beløpet som Hepworth-statuen gjorde ved et eventuelt salg …

Sommeren 2016 ble «Kånå» en sommerlig reprise. Da satte Frp-politikeren Leif Arne Moi Nilsen i gang en aksjonsgruppe på Facebook for å få returnert «Kånå» til torget fra sitt bortgjemte hvilested «bakenfor Søragadå», som det ble sagt og skrevet. Som da Geillein oppfordret til folkelig engasjement med åpen lommebok, var det heller ikke så mange som ville låne Moi Nilsen øre. Heller ikke for kåner er tydeligvis torget lenger et sted å være …