Byhistorie: Gatenavnet ordføreren ikke ville ha

Ordfører Meling fortsatte sin tydelige tale med å påpeke at «vel blir Tanke Sviland kalt byens første sosialist, men hadde han enda vært den siste, så kanskje…», konkluderte Meling før han avsluttet med å foreslå at gaten skulle kalles for Industrigaten. Ordfører Meling fikk bare støtte fra 14 av representantene under voteringen slik at John Tanke Sviland fikk sitt gateskilt.

Noen dødsannonser fester seg i minneboken når man blar seg gjennom fortidens aviser. For eksempel denne fra 9. mars i 1910, hvor det het «Min kjære mand og min far, John Tanke Sviland, døde stille i går. Stavanger 7. mars 1910. Paa fraværende families vegne, Guri Sviland, født Hetland, og Sikker Gudmundsen, født Sviland.»

Samme dag viste Verdensteatret filmen «Havet i storm og stille» som nok kunne ha vært et passende apropos til Tanke Sviland liv og levned. Mandag den 7. mars 1910 ble 1.ste Mai – for første og eneste gang i sitt avisliv – utgitt med en førsteside som var innrammet av en svart strek som skulle markere et sørgebånd. Sett i ettertid, var det egentlig ganske mponerende at bladet hadde så meget materiell i sine settekasser.

Hovedoppslaget på førstesiden – som dekket omkring 80 prosent av den – hadde tittelen «John Tanke Sviland» med et kors over. Det skulle ikke herske noen tvil om hva som var dagens absolutte hovedsak. En av avisens virkelige støttespillere var gått bort.

Ellers hadde redaksjonen fått presset inn en en-spaltet melding med tittelen «Sympatistreiken for sporvognsfunktionærene» og en oppsummerende og detaljert rapport fra Stortinget, kalt «Finandsdebatten avsluttet», på førstesiden.

På den tredje avissiden minte ellers avisen sine leserne om at den hadde allerede for en ukes tid fortlt folk at det ikke var håp om at en operasjon kunne berge Tanke Svilands liv. Det var datidens medisinske ekspert i Stavanger-området, overlege Axel Hermansen Cappelen ved Stavanger kommunale sykehus, som hadde forkynt at klokkene var i ferd med å ringe ut for den sentrale ildsjelen innen arbeiderbevegelsen.

Det het i bladets omfattende omtale av John Tanke Svilands død som var skrevet av redaktør Johan Gjøstein: «I gaar middag, et kvarter før 12, døde John Tanke Sviland. I ham har de stavangerske arbeidere mistet sin gamle, utrættelige og trofaste fører, den norske arbeiderbevægelse en av sine første banebrytere og fremste mænd. Haardt og tungt slit og slæp betegner hans livsvei, trange har hans kaar været, og vanskeligheder har han hat at kjæmpe med paa mange maater – en banebryter værdig.

Og naar Sviland naa forlater os midt i haardeste kampen, men dog i et øieblik da seiren for vaare tanker og vor bevægelse tydelig skimtes, saa stanser vi med graat ved Svilands dødsleie og har kun de fagre ord at gi ham ved bortgangen: Den som gaar foran i en alvorsdyst, han seirer ei, han kjæmper kun og falder!

John Tanke Sviland er født paa gaarden Sviland i Høiland den 29. september 1845. Hans far, Osmund, og mor Serina, hadde en liten gaard og levet i meget trange kaar. De hadde 11 børn, hvor omtrent like mange var ældre og yngre end John Tanke. Han fik naturligvis som alle bondebørn den undervisning som den tarvelige omgangsskole kunde skaffe ham; men Sviland hører med til den grundlæggende skokk av landsskolelærere, de flinke konfirmanter, der paa selve konfirmationsdagen udnævntes til lærer – mænd der i bokstavelig forstand maatte lære sig selv og dernæst sit folk. Der er ikke mange blant den norske lærerstand som vort folk skylder mer end disse. Deres begavelse og ihærdighet er det den norske folkeskole skylder sin nuværende anseede stilling.

John Tanke Sviland var en av dem. Han har baaret skolelærerskræpen i 10 aar rundt i Høiland, Gjæsdal, Høle og Riskekverven. Hadde han ikke kostet stort paa sin utdannelse, saa fik han nu ikke stor betaling for sit arbeid heller. Han kunde ialfald ikke gifte sig paa den gage. Han nedsatte sig derfor en tid som handelsmand paa Sandnes og giftet sig. Men det gikk ikke synderlig godt, og efter en tids forløp flyttet han tilbake til Høiland og gikk paa almindelig dagsarbeid rundt paa gaardene.

Efter i et par aar at ha levet paa denne maade, flyttet han ind til Stavanger, hvor han først arbeidet for kommunen med almindelig arbeide i gaterne. Under en udbetaling spurte engang statsingeniør Lange John Tanke om der var nogen tanke i ham. Men det skulde Lange ikke ha gjort, for Sviland svarte: «Eg tenkje so langt som Lange e lange». Statsingeniøren hadde ikke mer at spørge om.

Vinteren 1882–83 var en ualmindelig tung tid for de stavangerske arbeidere. Arbeidsløsheten var overmaade stor. Organisation av arbeiderne var endnu en ukjendt ting. Men i tunge tider skier sammenslutningen av sig selv. En dag samledes flere hundre arbeidsløse paa Stortorvet. De blev enige om at begi sig til amtmanden for at be ham ta sig av deres sak. De saa gjorde, og en deputation med Sviland som ordfrer, skildret for amtmanden arbeidernes store nød. Denne lovet at forebringe saken for Stavanger kommunestyre, der saa endelig besluttet at sætte i gang nogen arbeider ude paa Exerserpladsen.

Øvde sten- og jordarbeidere fik kr 1.50 pr. dag, uøvde 1 kr. De begynte kl. 5 om morgenen og Sviland maatte kjøbe lygt for at finde frem og faa gjordt noget. Det var naturligvis om at gjøre at kommunen fik valuta for sine utlæg. Dette var jo bare fattige og forsultne arbeidere, og det gjaldt for kommunen at benytte sig av de heldige konjungturer i billig arbeidskraft.

I 1884 fikk Sviland anledning til i Stavanger totalavholdsforening at holde et foredrag om arbeiderne og deres kaar. Foredraget vakte adskillig opmerksomhet og ledet til at han samme aar fik stiftet «Arbeidernes Ring» der først og fremst var en kooperativ forbruksforening, men dernest en almindelig arbeiderforening der tok dagens spørsmaal op til drøfting. Sviland var i mange aar denne forenings formand, og under hans ledelse trivdes den udmerket. Foreningens handel gav godt utbytte, og paa diskusjonsmøtene gikk det med liv og lyst, men saa sørget ogsaa Sviland for at de fleste medlemmer fik komme i stadig virksomhet.

Naar nu forbrukerforeningerne med «Økonom» og «Bikuben» i spidsen trives saa udmærket, saa bør de huske at de første tunge tak for kooperationen her i Stavanger er tatt av gamle Sviland. Og endog efter at han selv hadde begyndt sin lille høkerforetning paa Nytorvet, var han med og arbeidet for kooperationens vekst og trivsel. Men ikke nok dermed. Den først høker som blev tvunget til at lukke sin butikk, fordi kooperationen hadde gjort ham overflødig, var nok ogsaa – Sviland.

Det er altid forbundet med vanskeligheter at faa demonstrationstog i stand; alle reaktionære kræfter setter sig i bevægelse for at hindre det – og allermest paa den 17de mai. Værst var naturligvis motstanden første gang. Men Sviland ga sig ikke. Tribune og talerstol var det ikke spørsmaal om. Da toget var kommet til Nytorvet og stanset, fik man fat i et bord, og paa dette steg Sviland op og holdt den første stemmerettstale i Stavanger. Senere blev Sviland saa at si fast stemmerettstaler i vor by», heter det i Johan Gjøsteins omtale av sin gode og nære venn.

Beveget seg ofte på vaklende verseføtter

Det er ikke mye skriftlig materiale som forteller om John Tanke Svilands meninger om samfunnet. Han snakket mest. Når han skrev beveget han gjerne på verseføtter – med relativt vekslende hell om sant skal skrives.

Et eksempel kan være et dikt han skrev til 1. ste Mai da avisen fylte sitt første år i 1900. Det heter i hyllesten til avisen fra den bladstyreformann, Johan Tanke Sviland:

«Fattig du fødtes,

ei stor var den gave

du fikk ved din daab

En flokk stod samlet fra de smaa og lave

hvis rigdom var tro og haab

Af denne du døbtes med motets navn

af dem du bæres i moderfavn.»

Han avslutter sin sin versevndring med denne lykkeønskningen:

«Tillykke paa færden,

for det aar som kommer

Spred lys og bring liv.

Bag efter kommer en solskinssommer

arbeidernes tid

Dit Maal, at kjæmpe mod uret og tvang

vil bedre forstaaes af alle engang».

Et par senere salet den kombinerte agitator og kjøpmann sin Pegasus på ny, og skrev denne hilsenen til avisen og dans lesere:

«Vi er nu kommet ind i et nyt aar af arbeidernes aarhundre. Jeg synes allerede at høre drønnende taktfaste skridt. Det er arbeidshæren som kommmer, de som længe har trællet og lidt. Dette at vi kun er en haandfuld socialister i Norge maa nu opgives og andre og bedrer udtryk om os maa opfindes. Det nytter ikke længer at tie os i hjel eller redusere os til ingenting», het det i hans klare tale.