Byggesirkus ble restaurantsirkus

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA.

En gang var nemlig dette hotellbygget et lokalt eksempel på at «ting kan endre seg underveis». Det som en gang ble presentert – og sterkt bejublet av byens befolkning – som et nytt hybelbygg på Lagårdsveien, endte imidlertid i all stillhet som hotell. Eiendomsutvikleren – som slett ikke var noe alminnelige begrep den gang – Ole Sverre hadde tydeligvis aldri hatt noen tanker om å bygge noe hybelhus. Det navnet hjalp bare på å få byggetillatelse. Han satset åpenbart fra begynnelsen av å bygge et hotell, og regnet vel med – etter gammel erfaring – at det var langt lettere å snakke seg til en kommunal tilgivelse enn oppnå en tillatelse.

Derfor tidde han musestille om sin egen finansielle situasjon før omsider han måtte krype både til korset og skifteretten for å innlevere sitt bo. Rett nok hadde han fått reist seg et hotell på en tomt som han hadde kjøpt relativt billig, men som han i sine lånesøknader – i rollen som sin egen takstmann – hadde priset til det mangedobbelte. Hans årosjekt viste seg å være et luftslott, men det ble likevel etter hvert et hotell.

Den danske arkitekt Max Louv som var engasjert av Ole Sverre for å ta hånd om både interiøret og eksteriøret av hotellet, la i etterkant ikke skjul på – overfor den danske avisen Social-Demokraten – at han hadde aldri støtt på maken til sjarmerende svindler som Ole Sverre. Han var tydeligvis rett og slett makeløs som trikser og fikser ...

«Han er den mest sjarmerende og tillitvekkende svindleren jeg har møtt i hele mitt liv. Rolig, avbalansert, med gode referanser i alle skandinaviske handelsregistre – så gode at selv hardkokte forretningsfolk tellet opp den ene millionen etter den andre uten å betenke seg, og jeg selv nølte ikke et øyeblikk med å skaffe mine danske forbindelser leveranser av tepper, møbler og lamper til hotellet, ja det var til og med et krav fra min side for i det hele tatt å utføre tegningene», fortalte Louv til avisen uten å vise tegn til bitterhet, snarere syntes han å være en smule imponert over den norske hotellmannens evne til tallsjonglering.

Etter arkitektens lange forklaring til avisen, er det åpenbart at byggherre Ole Sverres økonomi var som et lugubert lappeteppe. Hver million han fikset og ordnet til hotellet, ble øyeblikket puttet inn et gammelt gjeldshull. Det var mange slike hull. Lenge gikk det også tilsynelatende greit med denne lette og luftige omgangen med lånte millioner – hvor den ene hånd åpenbart ikke skulle vite hva den andre fant – men som ofte, kom det en liten tue i veien og veltet hele det skrøpelige finanslasset. Plutselig var det ikke mulig å trylle fram en million – verken fra den flosshatten som vanligvis gjemte tryllekaninen – eller fra noen andre kilder. Dessverre for Sverre tørket lånekildene inn. Det ble bråstopp for hans entreprenørskap.

Arkitekten Louv forklarte den finansielle fiaskoen på dette viset: «Da den halve millionen manglet, fikk vi i stand et møte og på sin vanlige rolige måte tok Ole Sverre ordet og sa at han foretrakk i den nåværende situasjon å klare affæren med veksler. Jeg hadde ikke noe imot en slik ordning, men håndverkerne ville altså ikke, og så rullet lavinen med fritt fall. Kontanter eller stans i arbeidet, var den klare tilbakemeldingen fra disse. Det var i mars, og siden har det nesten ferdige hotellet stått urørt, og nå har altså Sverre erklært seg selv konkurs», sa Louv da de sure oktobervinden blåste som verst – og la til:

«Sverres uheldige fortid var delvis skjult og glemt under et entreprenørfirma som han administrerte. Han ble dømt for sin forretningsvirksomhet under krigen i 1947, men allerede i 1952 var han på tilsynelatende god økonomisk fot. Han lånte penger og varer til millionbeløp og kom fort i gang. Jeg husker at han en dag i Oslo sa til meg: Jeg har evnen til uten penger å reise penger. Det burde naturligvis ha advart meg. Men en kan jo ikke mistenke alle folk som ellers ser ut til å ha reelle hensikter», sa den danske arkitekten som på det tidspunktet hadde 300.000 kroner utestående, men som trodde at han ville få utbetalt minst to-tredje parter av dem ganske snart ...

Det skulle snart vise seg at arkitekt Louv i hvert fall ikke ble salig i den troen. Til gjengjeld fikk han mer rett i en av sine selvtrøstende ettertanker: «Det er absolutt ingen tvil om at Sverre har sett riktig med hensyn til Ocean. Det kan bli en kjempeforretning. Hadde han ridd stormen av, ville han sikkert aldri blitt oppdaget», profitterte arkitekten. Nå red ikke Ole Sverre stormen av. Da man begynte å gå forretningsvirksomheten nærmere etter i sømmene, ble det temmelig fort klart at det var lite og ingenting å hente for kreditorene. De eiendommen han hadde var belånt til ikke bare over pipene, men langt opp i røykskyene.
Selv rettet Ole Sverre inn sitt kraftigste skyts mot bostyret som ble ledet av o.r. sakfører Ole Helliesen. Sverres konklusjon var kort og konsis: «Bostyret har sølt bort verdier for hundretusener av kroner». Begrunnelsen var at bostyret hadde solgt unna varer i det Ole Sverre kalte for panikk. «Bostyret sier at jeg har skrevet opp verdiene på tomtene mine utilbørlig høyt. Men tomtene er virkelig verd det jeg har ført opp. Industritomten som bostyret kvittet seg med for 55.000 kroner er verdt over 200.000. Og når det gjelder Ocean har jeg satt inn den halve millionen som tomten er verd. Men slik som bostyret har solgt i panikk i denne saken er det ødelagt for hundretusener. Nå skal jeg forsøke å skaffe penger på egen hånd. Jeg er ikke i tvil om at hvis det lykkes vil både håndverkere og kreditorer få pengene sine igjen», tordnet Ole Sverre.

Tydeligvis gjorde ikke Ole Sverre kraftige ordbruk noe inntrykk på bostyret. Det slo kort og godt fast at det ikke ville være noe å hente for de uprioriterte fordringshaverne og at bostyrets beretning burde oversendes påtalemyndigheten. I tillegg overtok hovedpanthaveren, Storebrand hotellbygget, og bød det ut på tvangsauksjon. Mens bostyret tygget seg gjennom Ole Sverres saksmapper og en gruppe lokale investorer forsøkte å reise nok kapital nok til å kjøpe hotellet, slo ukebladet Aktuell til med en omfattende reportasje fra det nesten-ferdige bygget. Det sendte den tidligere RA-journalisten Bjørn Bjørnsen til Stavanger for å lage en reportasje på det som gang ble benevnt som Hotell Ocean. Sammen med fotograf Sverre A. Børretzen åpnet han en vindushaspe for å ta seg inn i bygningen for å rapportere, og ble øyeblikkelig politianmeldt for innbrudd og hærverk. Politiet bebudet at det ville etterforske, mens hotellinspektør – og senere direktør Walter Sørli – på det mest bestemte avviste at han hadde noe med anmeldelsen å gjøre – og med det ebbet etter hvert etterforskningen av bladet og journalistene ut.

Til gjengjeld fortsatte en lokal trio – Andreas H. Andersen, Halvor K. Øgreid og Odd Aadnøy – arbeidet med å stable på beina et nytt aksjeselskap som kunne overta hotellet og drive det som et hotell. Det arbeidet også med å skaffe en kommunal garanti for flere hundre tusen kroner. På første gangs tvangsauksjon var det bare Storebrand som la inn et bud på 2 millioner kroner som selskapet selv straks avslo, og begjærte ny tvangsauksjon vel en måned senere.

Storebrands advokat, o.r. sakfører Thor Strandrud, forklarte at auksjonen var et nødvendig juridisk ledd i forhandlingene med den lokale hotell-gruppen. Det var flere uavklarte spørsmål, men Storebrand ville fortsette forhandlingene. Det hadde aldri vært meningen at selskapet ville kjøpe hotellet for å drive det for egen regning, understreket advokaten.

Ocean, Barbella og Håland

Etter mange viderverdigheter, tautrekninger og tvangsauksjoner etter forlangende av Storebrand, ble Ole Sverres opprinnelige luftslott, likevel et hotell. Det fikk ikke navnet Ocean, men ble knyttet til KNAs hotellkjede – og fikk navnet etter den kongelige bilforeningen.

Til gjengjeld fikk hotellets restaurant i sjette etasje navnet Ocean. Den kom som et friskt pust inn i Stavangers selskaps- og danseliv. Riktignok lå hotellet utenfor den sentrale allfarveien for selskapsliv, men til gjengjeld trakk barkeeper Kåre Håland atskillig til sin knøttlille bar like innenfor inngangsdøren i første etasje. «Håland i baren» ble et begrep for datidens selskapsløver. Mennesker møttes, og stundom oppsto søt musikk i mer enn på dansegulvet.

På restaurant Ocean var det «levende musikk» og servering fra bugnende fat. Det var ikke snakk om at kveldens spise var anrettet på asjett. En av gjengangerne var «Hawaiistjerne». En finstekt svinekotelett nennsomt dekorert med en skive ananas med rikelig følge av det som før gourmettiden nådde stemmebåndene, utelukkende ble omtalt som triltende erter. De kunne tjene som eksempler på hvor grundig gulvet var rengjort. De hadde en tendens til å bykse av gaffelen ….

Tidens trender grep med årene også fatt i KNA-hotellet. Hotellet vokste – denne gang med tillatelse – og Ocean ble borte. Det samme ble Hawaii-stjernene. Til gjengjeld ble «Jegerens Drøm» – tett fulgt av flambert peppersteik – en favoritt blant spisegjestene i den nye restauranten i hotellets underetasje. Den nye tid – og en ny kelnergenerasjon hadde nådd hotellet.

Også «Håland i baren» ble ny. Rett nok var han på plass i baren som var blitt annerledes – og ikke minst større. Den var betjent med flere barkeepere og servitører ved de mange bord som utgjorde den nye danseplassen, Barbella. Det varte ikke lenge før den av de muntre sjeler ble omdøpt til Bordella, Bruktbua og hva ellers folkevittigheten ellers måtte hitte på hva lystige navn. Også et kjært danse- og treffsted kunne få mange navn.

Flere og forskjellige navn har også hotellet på Lagårdveien hatt. Ole Sverre så det for seg som hotell Ocean. Det ble åpnet som KNA-hotellet. Da SAS Radisson overtok driften i 1997, forsvant KNA-navnet. Det ble Park Inn før det altså nå er endt som Frogner Apartements.