Armenerne husker fortsatt Bodil fra Kragerø

Bodil Biørn ligger på gulvet i et soverom i den tyrkiske byen Mush. Hun holdes våken av kanondrønn og geværsalver. Tyfusen herjer med kroppen hennes. Fra vinduet i andre etasje av barnehjemmet ser hun husene som bombarderes i stykker. Hun ser brannene. Hører skrikene. I brev hjem skildrer hun den kvalmende lukten, lukten fra mennesker i brann. Det er i midten av juli 1915. Den norske misjonæren har havnet midt oppi folkemordet på armenerne. Grusomhetene hun er vitne til er av typen som har kraft til å skape evige sår.

«Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid på året. Heten og lukten fra de brennende husene og alle de innbrente og drepte var nesten uutholdelig,» skriver hun. Så kom soldatene til barnehjemmet. De ville hente barna. Forsøk på å overtale soldatene om i hvert fall å la de minste få bli igjen var forgjeves. Til lyden av gråt og fortvilelse hadde de ansatte ikke annet valg enn å gjøre de 120 barna reiseklare, finne fram ekstra klesplagg til hver og sende med litt mat. Deretter kunne Biørn og hennes svenske kollega Alma Johansson bare be. Og håpe.

De kunne saktens trenge det. I flere uker hadde den armenske minoriteten i landet blitt mishandlet, deportert eller drept. De sterkeste mennene var forvist til tvangsarbeid. Overgrepene hadde eskalert og ble stadig mer brutale. I midten av juli startet angrepene i byen Mush.