– Alle frihetsbevegelser trenger sin Nelson Mandela. Vi hadde Kim Friele

– Jeg vil si det så sterkt som at uten Kim Friele, ville ikke avkriminaliseringen av homofili skjedd når det skjedde, sier Gro Lindstad, en tidligere sentral aktivist i Det norske forbundet av 1948, den skeive bevegelsens første organisasjon i Norge, og senere i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH).

Lindstad sto på barrikadene sammen med Karen Christine «Kim» Friele fra tidlig på 1980-tallet. Det er med vemod, men også med takknemlighet hun minnes Friele, som døde mandag kveld, 86 år gammel.

Friele sto åpent fram som homofil i 1963, som den aller første i Norge. Dette var en tid homofile menn kunne bli satt i fengsel eller tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon.

– Kim tok tidlig et modig standpunkt ved å være den tydelige og sterke bergensstemmen som mange av oss lærte å kjenne. I mange år var Kim var den eneste homofile i norsk offentlighet. Hun kunne være det fordi hun som kvinne ikke risikerte å bli arrestert. På den tiden trodde man nemlig ikke at kvinner hadde en egen seksualitet, så straffeloven gjaldt bare sex mellom homofile menn, sier Lindstad til Dagsavisen.

Brøyteplogen

Lindstad mener Frieles innsats for å få avkriminalisert homofili i 1972 knapt kan overvurderes. Friele var aktivist, gikk på Stortinget og gjorde alt hun kunne for å påvirke stortingsrepresentantene til å vedta endringen i straffeloven.

– Hun overbeviste Høyres Astrid Nøklebye Heiberg, og sa: «Vi er ikke syke». Hun tok fighten med Kirken og sa: «Vi er ikke syndige». Selvsagt var det stortingsrepresentantene som lyttet og var modige og fikk endret loven, men de trengte en som dyttet dem og sa: «Dette er feil. Nå må dere skjerpe dere. Nå må dere gjøre noe», mener Linstad.

– Hun ga aldri opp. Hun klatret i oppoverbakke, skled ned igjen, men klatret opp og opp igjen – helt til hun nådde toppen av bakken og kunne plante flagget, forteller Lindstad, og legger til:

– Alle frihetsbevegelser trenger en Nelson Mandela. Vi hadde Kim Friele. Hun var brøyteplogen foran bilen, som fikk brøytet vei for alle oss som kom etter. Men hun var en dame å bryne seg på. Jeg var leder for Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH) når partnerskapsloven ble vedtatt i 1993, og til å begynne med var Kim kritisk til denne loven. Vi var ikke alltid enige, og vi kunne ha heftige diskusjoner. Det var umulig å ikke vite at Kim var i rommet, sier Lindstad.

På tross av sin første skepsis ble Kim Friele og den tidligere stortingsrepresentanten Wenche Lowzow (H) ett av de første fem parene som inngikk partnerskap i Oslo rådhus i 1993. De to holdt sammen på Geilo til Lowzow døde i 2016. Lindstad syns det var rørende å se kjærligheten dem imellom. Hun ønsker seg dessuten at folk ikke kler seg i svart, men i regnbuefarger i Kim Frieles bisettelse, som skal skje på statens bekostning.

– Det hadde vært i Kims ånd, tror Lindstad.

Politisk bevisstløs

Da nyheten om Frieles bortgang ble kjent tirsdag, rant sosiale medier nesten over av vakre minneord og hyllester, mange av dem fra hele det øverste sjiktet i samfunnet: Partiledere, tidligere og nåværende statsministre, LO-lederen og Oslos byrådsleder.

Likestillingsministeren, Anette Trettebergstuen (Ap), som selv er skeiv, skrev på Facebook: «Norge hadde ikke vært det Norge vi kjenner, uten Kim Friele, og jeg hadde ikke vært meg». «Kim Friele gjorde Norge til et bedre samfunn» sa SV-leder Audun Lysbakken. «Kim Friele var en modig, tydelig og utålmodig stemme i homokampen i 60 år», uttalte Høyre-leder Erna Solberg.

Men det var en tid Kim Friele var ung, usikker og ensom. Hun var 25 år gammel, hadde et mislykket ekteskap bak seg, leide en liten leilighet på Ljan i Oslo, og hadde ingen venner. Hun regnet seg også som nærmest «politisk bevisstløs», oppvokst i et pent møblet Høyre-hjem på Bergens beste vestkant. Hun var en slags eksentrisk skipsrederdatter fra Bergen, fortalte hun Dagsavisen i et intervju som ble gjort når den nøytrale ekteskapsloven kom i 2008.

– Jeg var jo ikke mer enn 25 år gammel, så det ble veldig tungt, altså. Veldig tungt. Og jeg tenkte: «Hvor er egentlig de andre?», fortalte hun. Men dag, på vei hjem til Bergen, oppdaget hun en fillete brosjyre på gulvet på toalettet på gamle Østbanen. Den reklamerte for en homsebar i København, og Friele tok mot til seg og dro dit.

– Det var nok da jeg for første gang tenkte: «Vi er jo mange! Det kan da ikke bare være en slags personlig nevrose, dette her».

En grand old lady

Veien derfra og til topps i den skeive bevegelsen var lang, men Friele endte til slutt opp som en slags homobevegelsens dronning, som egentlig aldri abdiserte helt, selv ikke når yngre krefter etter hvert overtok ledelsen i LLH og senere FRI. Tidligere FRI-leder Bård Nylund, som også var en god venn av Friele privat, forteller om en mektig grand old lady som var en synlig og hørbar skikkelse også for de unge som kom etter henne i den skeive bevegelsen.

– Hun var jo vårt moralske kompass der oppe på fjellet. Flere ledere i LLH og FRI, både før og etter meg, kan nok kjenne seg igjen i at vi tenkte: «Oj, oj, hva kommer hun til å si til dette, da?» Det var viktig for oss hva hun mente, ikke bare fordi vi ville holde oss enige med henne, men også fordi hun ofte hadde rett i de perspektivene hun hadde. Hun var overraskende framsynt, pålest og opplyst helt til det siste, og tok den nye kampen når den kom, forteller Nylund.

– Hun ble aldri nedlatende mot meg eller ga uttrykk for at jeg var en historieløs idiot, selv om hun nok syns det innimellom. Hun var en vittig og viktig samtalepartner for oss, sier Nylund, som besøkte henne på Geilo nå i august. Da var hun tydelig svekket av sykdom.

– Likevel holdt vi det gående med prat i to og en halv time. Vi var enige om at jeg skulle rapportere at hun var «skranten i skrotten, men klar i toppen!» sier Nylund, og legger til:

– Det som gjør meg mest emosjonell disse dagene, er tanken på hvordan mitt liv hadde vært om ikke hun hadde gjort den jobben hun gjorde.

Mange år før Nylunds siste besøk på Geilo fortalte Kim Friele at hun helst ville bli så gammel som mulig, for det var så mye hun ville følge med på.

– Jeg skulle så gjerne fulgt med til «the bitter end». Ja, jeg ville ikke hatt noe imot å være den siste levende på oppstandelsens dag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen