Nyheter
Æres den som æres bør
DEBATT: Artikkelen er i seg selv både engasjerende og lærerik, men den skjemmes dessverre litt av manglende forfatterhenvisning når han henviser til boken «I den galna tiå» fra 1987.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av: Sigvald Grøsfjeld. Cand.philol.
Mandag 11. januar har tidligere RA-redaktør Engwall Pahr-Iversen i sin spalte «Byhistorie med Engwall» en tosiders omtale av den i sin tid så beryktede forsorgsinspektøren Sara Marie Berge (1873–1946). Artikkelen er i seg selv både engasjerende og lærerik, men den skjemmes dessverre litt av manglende forfatterhenvisning når han henviser til boken «I den galna tiå» fra 1987. Forfatteren av boken, som Pahr-Iversen av uviss grunn har anonymisert, er professor Torgrim Titlestad, som senest i fjor kom tilbake til emnet i sin selvbiografi «Ustoppelig». Der forteller han om hvor kontroversiell boken hans var, allerede før den ble utgitt. Han hadde blitt invitert til å skrive om tiden mellom 1900 og cirka 1920 i et større verk om Stavangers nyere historie, og foretok i den sammenheng en rekke undersøkelser og intervjuer med gjenlevende fra den aktuelle perioden. På den måten kom han på sporet av Sara Berge. Men så ble hans arbeid refusert, formelt fordi han supplerte informasjonen fra de skriftlige kommunale kildene med informasjon innhentet fra muntlige kilder – gamle folk som fortsatt husket det de omtale som «den galna tiå».
Etter refusjonen ble Titlestad kontaktet av Arbeidernes Historielag som gjerne ville publisere hans materiale under forutsetning av at manuset ble forlenget fram til 1940. Resultatet ble boken «I den galna tiå» som danner grunnlaget for Pahr-Iversens artikkel. I selvbiografien skriver Titlestad at boken ble en lokal bestselger og var utsolgt før jul i 1987. Den høstet stor anerkjennelse, og ikke minst mange lovord fra dem som i unge år hadde fått føle Sara Berges regime på kroppen, men også kritikk fra noen av Berges gjenværende slektninger, som visstnok ikke hadde vært helt fremmede for tanken om å gå til søksmål mot forfatteren.