80 år siden jødene ble deportert

«Jøde» er skrevet i løkkeskrift over det ellers tomme folketellingsskjemaet for leiligheten i Mogens Thorsens gate 11, første etasje til høyre, 1. desember 1942. Her bodde Ragnhild Koritzinsky for ikke lenge siden, men nå var eiendommen beslaglagt og boet forvaltet av Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. 26. oktober, samme dag som alle jødiske menn over femten ble arrestert, offentliggjorde Nasjonal Samling-regjeringen, ved ministerpresident Vidkun Quisling, en lov som bestemte at all formue som tilhørte jøder skulle tilfalle den norske stat.

Klarte å flykte

Ragnhild Lea, født Nissalowitz, i Malmö 1877, hadde bodd i Norge siden 1898 og var enke etter handelsborger Ruben Koritzinsky. Hun var en av de som klarte å flykte til Sverige og dermed unngå deportasjonen. Hun ankom Sverige den 5. januar 1943. Sønnen Harry Koritzinsky ble sjef for Flyktningekontoret i Stockholm.

Arrestasjon av jøder

Akkurat en måned etter likvidasjonen, 26. november 1942, ble en av de mørkeste datoene i norsk historie. Klokka 04.30 om morgenen denne dagen samlet rundt tre hundre mann fra Statspolitiet, Germanske SS og hirden seg på gårdsplassen til gardekasernen i Kirkeveien 23. Hundre drosjer var rekvirert. Målet var å arrestere alle jøder i Oslo og Aker på samme tid.

I 1942 bodde det 2.200 jøder i Norge, flertallet i Oslo. Nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalene var hjertet i det jødiske Oslo. Hit ble det ikke bare sendt drosjer, men rekvirert en lastebil. Aksjonen var effektiv. Ved Utstikker I ventet det tyske skipet Donau på de arresterte. Hit ble også jødiske menn som hadde vært internert i Berg fangeleir ført. Donau fraktet tyske soldater, utstyr og krigsfanger til Norge og ble brukt som transport tilbake av politiske fanger, offiserer – og den store deportasjonen av jøder.

Last jøder

Havnevesenets bryggejournal vitner kort og brutalt om deportasjonen. Her er hvert eneste skip som la til i Oslo havn notert. 24. november kom Donau til havna og losset tyske tropper. To dager senere er det notert at skipet forlot kaia med «last jøder». Slik gikk byråkratiet sin vante gang og vitner om det den amerikansk-tyske jødiske filosofen Hannah Arendt beskrev i møtet med rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de hovedansvarlige for masseutryddelsen av jøder under andre verdenskrig, «Ondskapens banalitet».

Et telegram ble sendt fra Victoria terrasse til Stettin med meldingen «I dag ettermiddag klokken 1455 forlot ‘Donau’ med 532 jødiske fanger Oslo havn … Jeg ber dere om å meddele SS-Understürmführer Grossmann at han er ansvarlig for tilbaketransporten av den skrivemaskinen som ble igjen på ‘Donau’». Litt tidligere samme dag hadde Monte Rosa forlatt byen med 26 andre jøder om bord.

773 jøder deportert

«Den løpende forvaltning» gikk «noenlunde som før», skrev Oslo kommune om den kommunale virksomheten under okkupasjonen, til tross for at Oslo kommune fikk NS-ordfører tidlig i 1941, og hele kommunen sto under nazistisk styre. Arrestasjonen av jøder og forvaltningen av deres verdier ble håndtert av norske myndigheter – og en rekke statlige, kommunale og private virksomheter var involvert, også Oslo kommune. Dagen etter deportasjonen ba Oslos NS-ordfører Fritz Jenssen om at ikke Likvidasjonsstyret, men kommunens Oppgjørskontor skulle forvalte «leiligheter, værelser, forretningslokaler o.l. efter jøder». Likvidasjonsstyret anbefalte at Oslo kommune fikk denne rollen da de selv «i høyeste grad er overbebyrdet med annet og meget presserende arbeid». Slik ble også Oslo kommune en aktør i det nazistiske regimets anti-jødiske politikk. Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge i løpet av krigen. Bare 38 overlevde.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen