Zen og kunsten å stable ved

Det tilhører sjeldenhetene at en sakprosabok dramatiseres for teaterscenen. Nå er det ikke så mye drama verken i Lars Myttings usannsynlige suksess «Hel ved» eller i Det Norske Teatrets teaterversjon av boken. Snarere er det tematikkens iboende refleksjon over liv og levnet som gjør at veden rører ved en indre streng hos nordmannen, også utover vissheten om vedhogstens betydning for varme, mat og overlevelse her langt mot nord. Som dikteren Hans Børli sa: «Kløyve ved for eksempel, dét er god medisin/for kropp såvel som sjel»

Mytting sier det også i bokas innledning og i teaterstykket hvor han har lest inn et par små brokker på forhånd om vedens enkle regnestykke. «Hadde du lite, frøs du. Hadde du for lite, døde du». Til å målbære det hele har han Stein Torleif Bjella, artist, småbruker og vedmann, som både svinger vinsja på scenen, framfører spesialskrevne sanger og generelt lar musikken og gitaren ligge under det hele og i takt med motorsaglydene, øksehoggene og stablesmellene som en grovt malende Jonsered Raket av god årgang.

Som sceneforestilling er «Heil ved» av det mer meditative slaget, en slags filosofisk «Zen og kunsten å stable ved»-opplevelse med mye livsvisdom. Sceneteppet går opp og forrest stabber en tvikroket mann sakte fram og tilbake med lette vedbører som han stabler i en sirlig rundstabel. Den som har lest boken vil kjenne han igjen fra fortellingen om Ottar, han som har ligget lungesjuk og som nå har fått et siste gjøremål, og det er å stable vedlasset som naboen har tømt på gårdsplassen.