Vinterlig feelgood med Vilma

Ved første øyekast kan dette minne mistenkelig om den typen generisk-romantisk julefilm som er lett å skippe over i Netflix-menyen, men «Tre menn til Vilma» er langt mer severdig enn den gir inntrykk av å være. Og til tross for at filmplakaten skriker «ÅRETS STORE JULEFILM» med større font enn tittelen, er dette egentlig ingen julefilm i det hele tatt. Snarere den typen publikumsvennlig feel good-film som lett kan plasseres ved siden av Ingvar Ambjørnsen-klassikeren «Elling» (2001).

I likhet med Elling er hovedpersonen Vilma Veierød en sær raring som muligens befinner seg et sted på autisme-spekteret, og lever i selvpålagt isolasjon. Fra den gammelmodige dekoren i familiehjemmet hennes kan vi anta at ingenting i huset har blitt skiftet ut siden hun arvet det fra sin strenge grandtante Ruth, som oppdro Vilma etter at hun mistet moren i en tragisk ulykke i barndommen. I en alder av 35 år står Vilma i fare for å bli omtrent like stram, streng og tett sammenskrudd som den avdøde grandtanten, mens hun lever et liv styrt av rigide rutiner, dødsangst, bekymringer og sære fikseringer.

Les også: Fra Brat Summer til smilende ondskap i «Smile 2»