Ville du stolt på denne unge mannen? Sannsynligvis

– Han var en supersvindler bejubla av det norske sosialdemokratiet. Som DN-journalisten som avslørte ham formulerer det i filmen, så fortalte Waleed Ahmed et fantastisk eventyr som folk ville høre. Trond Giske sier det også, at her hadde man en ung mann med minoritetsbakgrunn, og et grønt produkt. Det føltes verdt å heie på, sier filmskaper Emil Trier til Dagsavisen.

Han er aktuell med regi og manus på dokumentarfilmen «Stol på meg». Den vises på festivalen Oslo Pix nå, og kommer på kino 11. juni.

Waleed Ahmed

«Stol på meg» handler om norske Waleed Ahmed, som etter en rakettkarriere i Norge, ble arrestert av FBI for internasjonal svindel, og dømt til elleve års fengsel i USA.

– Jeg husker at jeg leste om en ung mann som ble hyllet som «grønn gründer» fordi han hadde funnet opp en solcellelader til mobiltelefoner. Kort tid etter leste jeg at den samme personen var arrestert i San Francisco. Han hadde solgt rettighetene til Justin Biebers konserter i Skandinavia, uten faktisk å sitte på disse rettighetene. Hvordan kunne noe sånt skje? spør Trier.

Hold deg oppdatert! Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

I «Stol på meg» hinter han mot noen svar på spørsmålet.

Karismatisk svindler

Waleed Ahmed vokste opp i Ytre Enebakk, med pakistanske foreldre. Brødrene ble lege og ingeniør, men det «ække no’ for meg», forklarer Waleed i filmen. Han er god med folk, og vil heller bruke det til noe.

Noe han også gjør. «Stol på meg» viser hvordan Ahmed kjøper solcelleladeren – som jo er en glitrende idé, men som på ingen måte virker – på en kinesisk nettside, og får investorer som Innovasjon Norge til nærmest å kaste gründermidler etter ham. Alt basert på denne «grønne oppfinnelsen».

Veldig raskt får han i stand personlige møter med Kronprinsen, og med daværende næringsminister Trond Giske. Han mottar en pris av ordfører Fabian Stang, og møter diplomater, investorer og mediemoguler fra mange land, alt mens media dokumenterer suksessen.

Ung mann

Alle lot seg imponere av den karismatiske, fremadstormende unge norskpakistaneren. «Norges svar på Mark Zuckerberg», skrev NRK. Det var en merkelapp Waleed likte.

– Han hadde utrolige sosiale evner, ingen tvil. Det var voldsomt mye entusiasme, positivitet rundt ham. Klart det påvirket. Kanskje kunne det gått i en annen retning. Gjennom hele prosessen med å lage filmen, var jeg veldig opptatt av at det dreier seg om et veldig ungt menneske. Han var atten, nitten, tjue. Det er veldig formative år. Jeg ville det skulle være et coming-of-age-ungdomsportrett, selv om det også er en svindlerfortelling.

Ungdomstid

Tidligere har Emil Trier laget flere dokumentarfilmer, kortfilmer og musikkvideoer, inkludert «Den andre Munch» sammen med bror Joachim. Både mor og far jobber med film, og bestefar er norsk films store modernist, Erik Løchen.

– Mange av mine prosjekter tematiserer ungdomstid. Og identitet. Ideen om hvem man er, synes jeg er kjempespennende tematikk. Selv om Waleeds skjebne er veldig spesiell, så mener jeg den også sier noe universelt. Ønsket om å være noe annet enn det man er. Unge mennesker i dag setter ideen om å være vellykket høyt. Selvrealisering. Hva om man ikke helt fikser det? Forventningspresset kan bli veldig destruktivt, sier filmskaperen.

Trond Giske og Fabian Stang

Waleed Ahmed deltar i filmen selv. Men kun per telefon og i arkivopptak fra mediene, for de amerikanske fengslene nektet Trier å besøke og filme ham. Trond Giske, Fabian Stang, FBI-agenten som arresterte ham og norske journalister som både heiet på og avslørte ham, forklarer seg imidlertid på kamera.

– Et viktig premiss for å lage filmen, var å få nøkkelpersonene i tale. Hovedpersonen selv, men også de rundt. Næringsministeren, ordføreren, FBI-agenten – men også skolelæreren hans. Advokatene. Brødrene. Fengselsvakter og andre han har gjort inntrykk på underveis. Jeg ville lage en balansert fortelling. Vi er tydelige fra starten, på at her sitter et menneske som ble arrestert, og som umiddelbart tilstår, men som likevel blir dømt til hele elleve års fengsel. Det er en lang dom, og der begynner vår historie. Han er allerede dømt av rettssystemet – det vi vil fortelle er noe mer komplekst.

Godtroende?

Som bringer oss tilbake til spørsmålet: Hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor var det i starten ingen som sa fra om at mobilladerne ganske enkelt ikke funket? Er vi for godtroende her oppå berget?

– Tja… kanskje? Men er det ikke også en fin ting å tro på det gode. Jeg mener det er en bra kvalitet, at man støtter det man tror på. Selv om det jo er merkelig at ingen meldte ifra om at laderen ikke funka. Definitivt et tankekors, sier Emil Trier.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist