«Vildanden» smaker ikke av fugl

«Vildanden» er siste del i Marit Moum Aune og Nasjonalballettens Ibsen-trilogi for dansere. De to forrige oppsetningene, «Ghosts» (2014) og «Hedda Gabler» (2017), har vist at Ibsens dramaer kan egne seg svært godt for tolkning gjennom dans, men også kan være vanskelige å løse gjennom dansens formspråk. Særlig «Gengangere» ble rett og slett for vakker med tanke på stykkets underliggende groteske og mørke tematikk. Når det gjelder «Vildanden», er det også en rekke elementer man i forkant av forestillingen kan lure på om vil fungere i den klassiske samtidsdansens uttrykk. Men hvor store problemer det faktisk blir, aner man ikke før man ser forestillingen.

Henrik Ibsen er en god storyteller som har skapt en rekke spennende og medrivende historier for scenen. Vi kan se dramaene hans gang på gang og stadig finne nye lag og gåter i dem. Men Ibsen er også en dramatiker som snakker til intellektet vårt, og replikkene og sceneanvisningene hans er tette av viktig informasjon. Å se, lese eller sette opp hans stykker handler om å pusle sammen mange små biter til store puslespill – kanskje også uten at puslespillet blir helt ferdig. «Vildanden» er i så måte ett av Ibsens mest komplekse skuespill (og puslespill), som heller ikke kritikere i hans samtid klarte å plassere alle bitene i. Det eneste som er sikkert, er at alle bitene må være med for at vi skal ane helheten og se sammenhengene.

Susanna Wallumrød feirer 20-årsjubileum som artist. Konserten på Munchmuseet med Baudelaire og Oslo Sinfonietta la lista svært høyt for resten av året (+)