Verdensmann og omstreifer

Sommeren for ti år siden ble Manu Chao mot alle odds en av de mest populære plateartistene i Norge. Hans «Me gustas tu» var en av de store sommerslagerne, en herlig lovsang til livet generelt, til kjærligheten, reisene, maten, røyken, havet, natten, regnet, vinden og ikke minst fotballen. Manu Chao har holdninger som passer godt inn blant alle verdens opposisjonelle motkulturelle rabulister som nekter å innordne seg. Han skiller seg fra dem på et viktig punkt: Manu Chao er superstjerne. Han legger bare ikke så stor vekt på å understreke det som alle andre.

22 år er gått siden første gang Manu Chao var i Oslo. Som frontmann i gruppa Mano Negra. Et fyrverkeri av eksotisk farget punkrock og anarkistisk politisk agitasjon. Med hopp og sprett og tjo og hei øste de ut musikalske variasjoner i et tempo som fikk publikum til å miste pusten under konserten deres i Kjelleren på Chateau Neuf. Manu Chao fortalte oss om hvordan alt dette begynte:

- Flere av oss begynte å spille på gata og på T-banestasjoner. Det er den beste skolen du kan få. Der spiller du for folk som egentlig ikke har lyst til å høre på deg. I løpet av et kort minutt skal du fange oppmerksomheten deres, få dem til å høre etter og gi deg penger attpåtil. Du må bevise at du kan noe fort og presist, og komme til poenget med en gang.

Manu Chao vokste opp i Paris i et flerkulturelt miljø, sønn av spanske foreldre som hadde flyktet fra Franco-regimet. Denne bakgrunnen har preget hele livet hans. Musikken blander rock og pop med latinamerikanske rytmer, reggae og afrikanske elementer. Tekstene kan være på spansk, fransk eller engelsk.

- Morsmålet mitt er spansk. Fransk lærte jeg på skolen, og engelsk fikk jeg inn ved å høre på The Clash og The Sex Pistols. Jeg kan bruke alle de tre språkene naturlig. Jeg gjør ikke dette for å bevise noe. Det er bare naturlig, en blanding som er inne i meg, forklarte han.

Flere av de åtte medlemmene i Mano Negra var innvandrere. Dette førte til et fargerikt mangfold i musikken deres. Manu Chao fortalte om deres musikalske filosofi, som mange år senere går rett inn i hjertet av Mela-festivalen.

- I Paris er det en stor familie av uavhengige band, som spiller punk, reggae, hiphop, afrikansk musikk og mye annet. Men det var alltid vanskelig å spille forskjellige stilarter i ett band. Du måtte være med i tre-fire band for å få spilt litt forskjellig musikk. Så hvorfor ikke starte et band der alle stilarter er velkomne?

Den gangen var «verdensmusikk» et relativt nytt begrep. Manu Chao var mindre begeistret for betegnelsen.

- Jeg vet ikke hva det betyr. Vi bare blander det vi kan. Det er ikke noe vi har tenkt ut at vi skal gjøre, det bare kommer herfra, sa han, og tok seg til hjertet. - Det er for lett å si at en blanding av to eller flere ting er «verdensmusikk». Alt er verdensmusikk. Derfor betyr ikke ordet noe for meg.

Mano Negra vakte naturlig irritasjon i høyreekstreme kretser i Frankrike. Her kom forskjellige kulturer sammen, og fikk det til å se morsomt ut!

- Det er helt naturlig. Det blir flere og flere sånne som meg i verden, som har flere hjemland og som omgir seg med folk fra alle kanter, fortalte han.

Oslo-besøket til Mano Negra fikk oss til å skrive at «Manu Chao har det som skal til for å bli en rockestjerne for 90-årene, med en intens opptreden som kaller på humør og optimisme.» Det gikk ikke helt etter planen. Mano Negra var snart oppløst, men Manu Chao fortsatte å spille. Ikke på de store rockescenene, men rundt i verden, gjerne i store fattigstrøk, for stadig nye venner. Han oppdaget at han med sitt franske pass kunne reise uhindret rundt i verden, mens mange av de han møtte ikke hadde de samme rettighetene. - Jeg må ned på gata for å lage sanger. Jeg må snakke med folk for å få vite hva som skjer, fortalte han.

Manu Chao begynte å reise rundt i sør- og Mellom-Amerika på egen hånd, og spilte inn sin første soloplate underveis. «Clandestino» kom i 1998. Tittelen kan oversettes som «illegal innvandrer», som Manu Chao hadde møtt mange av på sine reiser. Mano Negras gamle låt «King Of Bongo» fikk nytt liv som «Bongo Bong», den ble en stor undergrunnshit, og albumet solgte etter hvert fem millioner eksemplarer rundt i verden. Til og med Robbie Williams spilte inn «Bongo Bong». Manu Chao var blitt verdensstjerne.

Manu Chaos andre soloalbum «Proxima Estacion: Esperanza» kom som en perfekt start på sommeren 2002. «Om noen skulle være bekymret for hvilket soundtrack denne sommeren skulle få, så er det herved servert», skrev vår anmelder Mode Steinkjer. Etter to uker var Manu Chao den mest solgte artisten i Europa. Han gikk overraskende nok også umiddelbart høyt inn på VG-lista i Norge, men fortsatt var sangeren ikke bedre kjent enn at han i flere uker ble oppført som Chao Manu på lista. Han passet ikke inn i popbransjen. Den daværende sjefen for norskavdelingen av plateselskapet hans, Per Eirik Johansen i Virgin, hadde fulgt Manu Chao som fan helt siden Mano Negra. Han omtalte ham som bransjemessig «helt utilregnelig». En mann som bryter alle regler og normer for strategisk artistlansering, men som likevel er blitt en av Europas aller mest populære artister gjennom stadig større omtale fra munn til munn.

Vi traff Manu Chao igjen i Roskilde den sommeren. Der han gjorde en av de mest forrykende konsertene i festivalens historie. Et spørsmål om hvordan det føltes å være blitt så stor prellet av på ham. - Jeg er fortsatt bare 1.67, flirte han. - Jeg vet ikke hvordan jeg får det til. Jeg skriver bare sanger, og reiser mye rundt. Over alt lærer jeg mer om musikk. Denne bruker jeg på min egen måte, uten respekt,

«Proxima Estacion: Esperanza» var et mer avslappet album enn «Clandestino». Ikke like politisk betont.

- Noen sier at «Clandestino» var et politisk album, andre ikke. Det kommer an på hvilke land de er fra. Hvis folk spør meg om hva jeg mener om saker og ting svarer jeg. Jeg slåss mot det ene og det andre, men ikke i musikken lenger. Det var greit da jeg trodde jeg skulle selge tusen eksemplarer av «Clandestino», men nå tjener jeg penger på platene. Det trenger jeg ikke å skamme meg over, men jeg vil ikke tjene penger på oppfatningene mine. Opprør kan være en fantastisk form for markedsføring, mente han.

Siden har Manu Chao bare gitt ut ett album til, i 2007. Han virker stadig mindre interessert i industriell plateproduksjon, men gjør en lang rekke mindre formelle innspillinger med folk han møter på sin vei. Han har fortsatt å opptre på alle verdens kanter, uten hensyn til hvor det lønner seg mest. Gjerne på lokale demonstrasjoner, og aksjoner i forbindelse med økonomiske toppmøter. I Norge har han spilt på Træna-festivalen to år på rad. Nå er han omsider klar for Oslo igjen.

Manu Chao spiller på Rådhusplassen lørdag 25. august, kl. 21.30. Alle konsertene på Mela er gratis.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen