«Vekker garantert ikke gjenkjennelse hos alle kvinner»

Å se tilbake på eget liv er noe de fleste av oss på ett eller flere tidspunkt vil gjøre. Kanskje er det noe som helst tilhører den siste delen av livet. I Sibylle Bergs teatertekst «Og verden forsvinner sikkert med meg» blir vi vitne til en eldre kvinnes tilbakeblikk på sitt eget liv, etter at hun, desillusjonert og rasende, har kastet en bombe inn i et styremøte for det hun kaller «kapitalistiske, nyliberale idioter». I raseriet over sin egen mislykkethet velger hun å dra med seg andre i dragsuget av fortvilelse. Vi treffer henne når hun litt senere ligger på sykehuset, noen kroppsdeler fattigere og døden nær (kanskje er hun allerede død), men fortsatt full av refleksjoner og sterke meninger. Det er en engasjert hovedperson vi møter i denne forestillingen. Allikevel blir dette aldri like engasjerende teater.

Tysk-sveitsiske Sibylle Berg er en både prisbelønt og svært produktiv dramatiker, men er lite spilt i Norge. Bare én gang tidligere har ett av Bergs stykker vært satt opp på en norsk scene. Det var i 2016, da Ine Marie Wilmann gjorde monologen «Og nå: Verden!» på Oslo Nye Teater. Sibylle Bergs teatertekster er ofte preget av flerstemthet, og dette gjelder også for «Og verden forsvinner sikkert med meg». Her er det én kvinne som er hovedperson, men hun er spilt av fire ulike skuespillere.

På Torshovteatrets scene ser vi Liv Bernhoft Osa, Marika Enstad, Andrine Sæther og Marte M. Solem i rollen som den navnløse kvinnen. Kvinnen ser altså tilbake på sitt eget liv, som hun gjennomgående er svært misfornøyd med. Ikke fordi hun har hatt et elendig liv. Det ble bare ikke slik hun hadde trodd. Hun klarte ikke å endre verden, slik hun en gang hadde drømt om. Ungdommens aktivisme og idealisme ble avløst av fast jobb og penger til både leilighet og sekundærbolig i Frankrike. Hun har forsøkt å leve etter samfunnets bilde av hva som er et fullkomment liv, men har åpenbart mistet seg selv på veien.