Varmt vitnesbyrd fra en brun pub

Når hørte du sist allsang av Ole Ivars’ «Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen» på Nordic Black Theatres scene på Cafeteateret? Eller er vi tilbake på Ivars Kro, den bruneste av alle puber på Grønland i Oslo, om ikke i hele byen? Skuespiller og dramatiker Mine Nilay Yalcins teaterforestilling «Ivars Kro» er blitt en varm, personlig og underholdende hyllest til en far utenom det vanlige, og til en pub og pianobar som gjorde mer for deler av samholdet i denne byen enn de fleste offentlige instanser har klart.

Mine var tenåring da faren hennes kjøpte Ivars Kro. Han hadde kommet fra Tyrkia og Istanbul som politisk flyktning sammen med familien og først bosatt seg på Veitvet. Da foreldrene ble skilt fulgte Mine med moren ut av Oslo, mens faren etter hvert kjøpte kroa på Grønland, vegg i vegg med legendariske Olympen, eller «Lompa». Mustafa Ümit Yalcin eide kroa fra 1998 til 2018, og når Mine som tenåring vendte tilbake til Oslo og faren, ble det mange timer og kvelder på Ivars Kro. Senere skulle hun jobbe der på som bartender. Ivars Kro var viden kjent som et av få utesteder hvor danseglade kunne finne likesinnede og levende musikk, og det 365 dager i året. Uten unntak. Slikt skapes det familier rundt.

Mine Nilay Yalcins historie er rik og gjenkjennelig fra så mange av Oslos brune puber, mange av dem borte i dag. På Cafeteateret har scenograf Agnethe Tellefsen naturlig nok «snudd» lokalet slik at baren nå er scenen og publikum sitter rundt denne og «musikkpaviljongen». Sistnevnte er et orgel og en lystavle. Og livemusikk er så mangt. Ivars Kro var et av de stedene der musikken framføres av en person, med playback, et keyboard og et sett «slagere», gjerne av danseband-typen.