Utstilling om norsk svartmetall: «Dårlig stemning» på Nasjonalbiblioteket

Svartmetall! Denne store musikalske vekkelsen som hjemsøkte vårt land for 30 år siden, og som siden har ligget der som et av de mest særegne kapitlene i norsk kulturhistorie. Man kunne jo frykte at en utstilling om fenomenet skulle fortone seg som det rene skrekk-kabinettet. På Nasjonalbiblioteket er det, bokstavelig talt, ingen fare. Her er det musikkens som er i fokus. Og den handler mer om norsk natur, historie, religion og folkeeventyr enn om drap og kirkebrenninger.

Jeg har av og til brukt uttrykket «den gode følelsen av dårlig stemning», gjerne om mer dempede uttrykk for oppløftende desperasjon, men for mange vil det passe godt på musikken som presenteres i denne utstillingen. Musikk som, selv om det ikke går an å forstå tekstene, formidler tunge tanker om død, sorg og krig, om kald og mørk natur.

Jeg ble aldri grepet av denne musikken selv. Tvert imot. Det var det første utskuddet av rocken, eller populærmusikken i det hele tatt, som jeg må si at jeg ikke forsto noe av. Jeg fikk en åpenbaring innen death metal i 1991, på konsert med amerikanske Obituary på Chateau Neuf, og var mektig begeistret over intensiteten. Death metal var mer opptatt av døden som skrekkeffekt. Svartmetall handlet et personlig mørke. Men med norsk svartmetall gikk det noen ganger for langt.