Upresist nakkeskudd

FOTOBOK/ESSAY

Karl Ove Knausgård (tekst)

Thomas Wågström (foto)

«Nakker»

Pelikanen forlag

«Hun er død, tenkte jeg. Tre jordmødre kom styrtende til, de frotterte den lille, glatte kroppen, og hun skrek for første gang. Det var et lite skrik, det hørtes mest av alt ut som brekingen fra et lam. ... Jeg har aldri sett det så tydelig før, hvordan et nytt menneske bokstavelig talt blir løftet inn i fellesskapet av andre mennesker, at det er det som skjer».

Karl Ove Knausgård er blitt far for fjerde gang. I essayet «Ansiktets bakside» beskriver han fødselens siste fase. Hvordan han står på utsiden, mens kona «var midt i noe, på et sted jeg aldri kunne nå, men bare betrakte utenfra, og likevel endret det alt også for meg».

Det er gripende skrevet. Klarer det få, om noen, gjør like presist og mellommenneskelig innsiktsgivende som Knausgård når han er på sitt beste: Å beskrive vippeposisjonene, de samtidig unike og universelle erfaringene, øyeblikkene som binder oss sammen som mennesker. Liv, død, kjærlighet, kunst. De store spørsmålene. Spedbarnets innlemmelse i livet, i verden. Det blir ikke mer eksistensielt enn som så.

Knausgårds essay utgjør de siste fjorten sider av en bok der den svenske fotografen Thomas Wågströms svart-hvitt-fotografier av nakne menneskenakker utgjør den første og klart største delen. Fotografiene er interessante. Viser fram det man alltid vet men vingler mellom å glemme og huske så altfor godt: hvor ulike vi er, og hvor like.

Fotografier viser unge, kneisende nakker. Eldre, mer lutede. Glatte halser, og rynkete. Rygger med hår, og hoder uten - og omvendt. Kvinner, menn, jenter, gutter. En lang kø av likhet og variasjon, av menneskenes bakside. Fotografier som viser fram det Knausgård i sitt essay påstår: At nakken er vårt mest sårbare punkt.

Wågström og Knausgård har samarbeidet også tidligere. «Alt som er i himmelen» fra 2012 var bygget over samme lest som «Nakker». Da viste Wågströms fotografier skiftende skylandskap, mens Knausgård skrev om skyer og sjel, bilder og bibel, med uuttalte bånd tilbake til englejakten i «En tid for alt». Det var et vellykket essay, fordi det handlet om Knausgårds forhold til kunst, om tanker han har syslet med i hele sitt forfatterskap.

Essayet i «Nakker» halter mer, selv om det handler om menneskers menneskelighet, som jo også er et tema Knausgård har forfulgt i mange år. Før og etter den vakre fødselsfortellingen, skriver han - slik prosjektet åpenbart krever - om nakker. «Når jeg tenker på nakken, er det første jeg assosierer til, giljotiner, halshogginger, henrettelser. Og det er jo litt merkelig, siden vi lever i et land hvor henrettelser ikke forekommer, giljotiner ikke finnes og halshogging således er noe ytterst perifert i kulturen», innleder han, før han konkluderer med at frykten for halshogging er nedfelt i kroppen. Vi mangler kontroll med det som på kroppens bakside. Derfor er det skummelt.

Så følger tanker om kropp versus vitenskap, om hvorfor all vår kunnskap om genetikk og medisinske muligheter for inngrep og endring ikke endrer våre tanker om hva det vil si å være menneske. Der hjertet og ansiktet er «berømte» kroppsdeler vi er vant med å beskrive, er nakken mer anonym, kun til stede i to negative ord: steilt stivnakket og utenfor fellesskapet, eller passivt dukknakket, klar for ofring.

Knausgård har muligens rett i det. Men han klarer ikke vise hvorfor det er interessant, relevant, hvilken innsikt det han peker på egentlig skal gi leseren. Det gjelder også avslutningspassasjen, om forskjellen på barn og voksne, hvor han konkluderer med at det er barn som egentlig er frie, ikke voksne, siden barn fremdeles har sin grenseløshet, sin «følelse av velde», intakt.

Muligens interessante tanker, også disse, men ikke overbevisende nok forklart til at det tilføyer leseren stort å få innblikk i dem. Passasjen om barn og voksne oppleves mer som Knausgård tråkker rundt på engang nye, men nå velbrukte stier, mindre fokusert og tankevekkende enn i andre, tidligere tekster om samme og tilstøtende tema.

Men fødselen var fin. Gratulerer med ungen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist