«Under» er en liten perle av en forestilling

Sølvi Edvardsen har virket som koreograf i snart et halvt århundre, og hun har i løpet av disse årene blitt en av våre fremste skapende dansekunstnere. Siden hun koreografdebuterte i 1980, har hun laget store og små verk for omtrent det som måtte være av dansekompanier i Norge. Hun startet selv som danser i det legendariske Collage Dansekompani på 1970-tallet, og det var etter at hun la opp som danser i 1985 at hennes virke som koreograf tok fart. Men Edvardsen synes fortsatt det meste er ugjort, sier hun i et intervju som nylig er gjort med Danseinformasjonen. I samme intervju forteller hun at hun alltid jakter på intensitet, nerve og «det som engasjerer og fanger blikket» i sine koreografier. Akkurat disse tre elementene er betegnende også for hennes nye koreografi, «Under», som nå danses på Studioscenen på Dansens Hus. Og at Edvardsen er en koreograf som liker å utforske og undersøke, er tydelig i «Under», som oppleves som et ganske friskt pust i det landskapet vi kaller samtidsdans.

«Under» er en forestilling som undersøker ensomhetens vesen. Hva som skjer med oss når vi er for mye og ufrivillig alene med oss selv. Hva som beveger seg under overflaten av det vi kan se hos et menneske, i den ensomheten vi alle er bærere av. Sølvi Edvardsen ønsker å gi et fysisk uttrykk til det vi ikke kan se, og det er spennende. På mange måter lykkes hun godt med det i denne forestillingen, som kan oppleves som en danset indre monolog. Her får vi ikke de store, halsbrekkende hoppene og sprangene eller en fullstendig utnyttelse av rommet. I stedet er både uttrykket og rommet ganske lite. Det danses mye med hender, armer og føtter, og mindre med hele kroppen. Det er som om forestillingens solodanser Cecilie Lindeman Steen hele tiden har dansen veldig tett inntil seg selv og at dansen er tett forbundet med situasjonen hun er i.

Forestillingen åpner (og slutter) imidlertid med en liten filmsekvens. Det er høst, og vi ser Cecilie Lindeman Steen i lang, svart kåpe. Hun er ute og går i en skog, i grått vær og mellom gulnede løv. Vi ser en bro Vi ser henne løpe. Så finner hun en benk og setter seg på den. Folder hendene i fanget og lukker øynene. Når filmen fades ut og scenelyset går opp, ser vi Lindeman Steen sitte i samme positur på en helt annen benk, spesialdesignet til forestillingen som et selvstendig kunstverk av Mona Irene Grimstad. Benken er i metall og geometrisk i sine former, og utover i forestillingen får vi se hvor godt den gjør seg i samspill med Paul Vidar Sævarangs lysdesign. Benken, lyset og en musiker blir Lindeman Steens selskap i denne soloforestillingen.