Uhyggelig bra i Operaen

Den australske regissøren Barrie Kosky var intendant for Komische Oper i Berlin i ti år. «Karmelittsøstrene» (1957) er langt fra komisk opera som sjanger. Men Koskys nye regi av denne operaen, laget til festivalen i Glyndebourne i fjor, treffer noe sentralt både i Francis Poulencs musikk og i hva denne operaen handler om. Resultatet er blitt uhyggelig bra. Nå settes «Karmelittsøstrene» i Koskys regi opp i Bjørvika med kompaniet på Den norske Opera og Ballett, og med Gudrun E. Glette som regiansvarlig for gjenoppsetningen.

På originalspråket heter operaen Dialogues des Carmélites. Librettoen er bygget opp av dialoger, laget av komponisten over dramatiseringer av en novelle fra 1931 av Gertrud von Le Fort. Den forteller om skjebnen til en gruppe karmelittnonner nord i Frankrike etter revolusjonen i 1789. I denne perioden kriminaliserte staten all religiøs aktivitet, tømte klostre og lot giljotinen kappe hodet av alle som ikke oppga troen sin – alt i opplysningens navn.

Poulencs musikk står i spenn mellom form og uttrykk. Musikken er tekstnær, inspirert av liturgi der stavelser og harmonikk blir rammer som en musikalsk framføring kan lengte ut av og kjempe mot. I første scene forsvinner denne dynamikken litt. Jeg forstår at det er fristende å la Yngve Søberg og Eirik Grøtvedt kjøre på som far og sønn med etternavnet de la Force, av kraften. Begge har vokale ressurser til det. Men det går ut over den harmoniske fortøyningen i orkesteret og de få partiene som skal være svakere og innadvendte. Hvis all energi blir sluppet løs med en gang, er det ingenting igjen å bygge spenn med.