Tragedien drukner i galgenhumoren

«Lille Eyolf» er et av Henrik Ibsens mørkeste psykologiske dramaer, hvor terskelen ned i skyggene er senket allerede idet vi kommer inn i handlingen. Vi møtes av død, tragiske relasjoner, skyldfølelse, sjalusi, svik og selvbedrag over en lav sko. At det hele utspiller seg i en trang, mørk fjord med et nærvær en av Ibsens mest fascinerende og truende skikkelser, Rottejomfruen, gjør ikke forelegget lettere. De er alle, innbilt eller ikke, under det Ibsen kalte «forvandlingens lov».

Det er ti år siden Sofia Jupither satte opp «Lille Eyolf» med Pia Tjelta og Kåre Conradi, en suksess som er blitt gjenopptatt en rekke ganger. Det gir oppsetningen på intime Torshovteatret en viss fallhøyde. Regissør Trine Wiggen angriper stykket annerledes, og forsøker å skape en enda mer fortettet versjon samtidig som hun vil lette på det brutale i handlingen ved å blåse opp den underliggende humoren og det absurde ved figurene, flaksende hjelpeløst som i enden av avrevne følelsesbånd under stadige vindkast.

Dette er nok en Ibsen-oppsetning på Oslo-scenene i høst som bruker humor som virkemiddel. De to andre er begge «Hedda Gabler»-oppsetninger, og det er interessant hvordan Rita Allmers, moren til Eyolf, her er formet som en slags Hedda Gabler-skikkelse. En kvinne som føler seg fremmedgjort i det lille dalsøkkets øverste sosiale sjikt, og som i løpet av handlingen vil komme til den erkjennelsen at hun har hatt et «lukket hjerte» for de fattige barna nede ved stranden.