Tim Burton tilbake i toppform

Tim Burton har hatt en humpete karriere etter at han slo opp med Johnny Depp, og langt fra alle satte like stor pris på hans dukkeanimasjon «Frankenweenie» (2012), «Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children» (2016) eller Disney-nyinnspillingen «Dumbo» (2019) som jeg personlig gjorde. Han fikk heldigvis en stor hitt med Netflix-serien «Wednesday», noe som muligens ga vind i seilene til hans lenge planlagte oppfølger til «Beetlejuice» (1988). En av Burtons mest oppfinnsomme, særegne, fantasifulle eventyr, samt en av de rareste filmene som noensinne ble en stor kassasuksess på åttitallet. Den fostret en barnevennlig tegnefilmserie med nærmere hundre episoder, flere dataspill, tegneserier, ungdomsbøker og en scenemusikal. Men ingen oppfølger, frem til nå.

Det har vært gjort sporadiske forsøk på å gjenopplive denne hyperaktive kaosdemonen: et manus med tittelen «Beetlejuice Goes Hawaiian» sirkulerte rundt i bransjen i mange år, men prosjektet ble til slutt skrinlagt. At det skulle ta over 35 år før det kom en fortsettelse er definitivt i lengste laget, og fallhøyden fatal. Den frodige fantasirikdommen til Tim Burton ser dessverre ut til å ha tørket litt inn de siste årene, så det er naturlig å møte «Beeetlejuice Beetlejuice» med en sunn dose skepsis. Noe som gjør det til en enda større glede å kunne si at denne forsinkede fortsettelsen fungerer over all forventning, og er Burtons mest vellykkede film på over to tiår.

For en sjelden gangs skyld ser han ut til å ha fått sjansen til å slippe seg helt løs og være hundre prosent Tim Burton, uten brysomme mellomsjefer som prøver å bremse kreativiteten. Ingen har engang frarådet ham å benytte den metoo-rammede huskomponisten Danny Elfman, så det er bare å belage seg for mer «BOM-BOM-BOM-BOM, diddeli-diddeli-diddeli-diddeli, BOM-BOM-BOM-BOM, diddeli-diddeli-diddeli-diddeli»-musikk.