Tilværelsens uutholdelige letthet

Riksteatret legger ut på veien med «Ved målet» av østerrikske Thomas Bernhard, et stykke som ikke har vært spilt i Norge tidligere. Det kan ha noe å gjøre med den enorme tekstmengden som veier et tonn på enhver skuespillers skuldre, og som ikke intuitivt lar seg dramatisere. I de usunne mellommenneskelige forholdene Bernhard trekker opp, tyter det betente ut som puss både mellom linjene og i respons som sjelden artikuleres høyt. Dynamikken mellom skuespillerne er med andre ord avgjørende, samt en regissørs evne til å fullt og helt la ordet være det bærende elementet. Og den evnen har Johannes Holmen Dahl også i denne sammenhengen, på samme måte som han gjorde «Tid for glede» på Det Norske Teatret til en stor opplevelse ved forrige korsvei. «Ved målet» er et stykke i en langt mindre skala om man regner medvirkende, men noen av de samme temaene, rundt foreldre og barn, om forventninger og press, finner man her også.

«Ved målet» er et drama om en mor og hennes selvsentrerte verden, noe som i høy grad preger forholdet hun har til datteren. Det er en mor som ikke slipper taket, som tenker for to og ikke enser den voksne datterens egne behov og frihetstanker. Regissør Johannes Holmen Dahl løser det fint med en variant av den lukkede «boksen», ikke ulikt det han gjorde med Bergmans «Persona» og Fosse-oppsetningen «Sterk vind», begge på Det Norske Teatret. Oppskriften er en ideell løsning for et turnerende teater som Riksteatret.

Scenen er en slags boks, hvor scenograf Nia Damerell har skapt et sentrum som det løper to smale og lave utganger fra. I dette sentrumet av det som fortoner seg som en enkel labyrint, står moren, spilt av Anne Krigsvoll. Herfra dikterer hun og forakter hun, herfra dirigerer og krever hun, og herfra drypper det beskt når hun formaner, klager, forteller og forlyster omgivelsene, alt etter humøret. Og omgivelsene består i hovedsak av datteren, som beveger seg gjennom de smale og lave gangene, hvor det knugende understrekes av Norunn Standals fine lys. Forestillingens overordnede musikalske lynne finner også utløp i så vel tekstframlegging som i bevegelser gjennom Erik Hedins musikk.