Tid for undergang

Det er ikke lenge siden publikumssuksessen «Tid for glede» spilte sin siste forestilling på Det Norske Teatrets hovedscene, hvor den har gått for fulle, glade hus i hele år. Men regissør Johannes Holmen Dahl og hans faste scenograf og kostymedesigner Nia Damerell har ikke ligget på latsiden siden suksessen var et faktum. Tidligere i høst gjorde de en både stram og kreativ tolkning av Thomas Bernhards «Ved målet» for Riksteatret, og nå, midt i svarteste november, har de premiere på et stykke med en enda svartere tittel; «Berre verdas undergang». Og parhestene Dahl og Damerell slutter absolutt ikke å overraske med sine iscenesettelser.

«Berre verdas undergang» settes opp som en del av Det Norske Teatrets satsing i Skeivt kulturår. Stykket ble satt opp første gang i 1990, og er skrevet av den svært produktive franske dramatikeren Jean-Luc Lagarce som døde av AIDS i 1995, bare trettiåtte år gammel. «Berre verdas undergang» har da også mange selvbiografiske trekk. Vi møter dramatikeren Louis (Carl Martin Eggesbø) som er trettifire år og vet at han skal dø. I stykket har han kommet hjem til familien; mor (Gjertrud Jynge), søster Suzanne (Ina Svenningdal) og broren Antoine (Frode Winther) med kone (Ragne Grande) for å fortelle dem om det tragiske som har rammet ham. Premissene for denne forestillingen er bekmørke. Og i det mørke scenerommet møtes vi før forestilling av en heftig dansende Louis, akkompagnert av 80-talls synth-pop. Han flørter med publikum, men lever allikevel i sin egen verden. En slank, mørk skikkelse som i øyeblikk nesten bare er en skygge i rommet.

Og mørk skygge, det kommer Louis til å forbli i denne forestillingen, som skal vise seg å være full av humor, full av fortielse og fornektelse og full av undertrykt aggresjon, som til slutt velter opp til overflaten. For denne forestillingen handler om noe den ikke vil handle om. Eller noe denne familien ikke vil at den skal handle om. Ethvert forsøk på alvorsprat tøyses bort, eller synges bort i en eller annen 80-talls-hit.