Tid for misantropi

TRONDHEIM (Dagsavisen): «Du vil kje sakne det du forlét/For eg ska kysse so jesus gret» heter det hos Stein Torleif Bjella. Hva har så det med «Misantropen» å gjøre? Ganske mye, skal det vise seg, for til syvende og sist handler også den om å forlate det man kjenner i favør for det ukjente. Men som hos Bjella kan snart også selveste misantropen, Alceste, underskrive på at «Romantikken gjer meg sjuk».

Bjellas vise spiller en faktisk rolle i «Misantropen» på Trøndelag Teater, med Johannes Holmen Dahl på regi. Få teaterløft de senere årene har fått så unison hyllest fra så vel publikum som kritikere og bransje for øvrig, som Dahl fikk for «Tid for glede» på Det Norske Teatret. For den som ser mye teater er Dahls signatur etter hvert tydelig, selv om den gir seg ulike utslag. På Nationaltheatret så vi en nydelig «Jorbærstedet» med Sverre Anker Ousdal tilbake på scenen etter mange år. Den var skodd over samme lest som blant annet «Lang dags ferd mot natt» Trøndelag Teater (2019). Når han nå vender tilbake til Trondheim med «Misantropen», har den svært mange likheter med Arne Lygre-oppsetningen «Tid for glede». Likevel føles det ikke som at han kopier seg selv.

Det vil alltid stilles spørsmål rundt grenseoppgangen mellom utvikling og gjentakelse. Innen teatret som i kunsten for øvrig vil det alltid ligge et krav til stadig fornyelse, men ofte ligger verdien også i perfeksjonering av uttrykk og virkemidler. «Misantropen» står fram som et eksempel på sistnevnte. Dahl og hans faste kunstneriske team tar mange av ideene med seg fra oppsetningen av det nyskrevne «Tid for glede» til en bearbeidelse av en av scenehistoriens største klassikere, Molières komedie fra 1666, hvor André Bjerkes fine og rimstødige oversettelse til norsk er beholdt. Om Alceste som forakter alle mennesker og særlig sine venners dekadente og hyklerske omgangsform, og som ikke kan skjule at han frastøtes av overfladisk smiger.