På scenen

«Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne

Hvordan skal vi finne tilbake til gleden i oss selv og i verden? Spørsmålet Arne Lygre stiller kunne knapt vært større, men teaterforestillingen «Tid for glede» på Det Norske Teatret er et mesterlig forsøk på å finne svaret.

«Tid for glede»
Laila Goody stråler gjennom sin virtuose framstilling av Arne Lygres tekst i «Tid for glede» på Det Norske Teatret. bak Kjersti Dalseide.
Publisert Sist oppdatert

Det er et teaterløft av de sjeldne man er vitne til på Det Norske Teatrets hovedscene denne vinteren, når Johannes Holmen Dahl regisserer Arne Lygres nyskrevne dramatikk med et lag skuespillere som gjør den dels innfløkte tematikken til en mangefasettert og ikke minst lett og svevende forestilling fylt av såre undertoner, underfundig komikk og forventninger til nettopp glede. Eller rettere sagt som karakteren Eit anna eg sier: «Me er ikkje heilt glade no, men me skal finna gleda.»

Åtte skuespillere påtar seg to roller hver i det som blir et intrikat møte mellom mennesker som har eller skal få ulike bindinger til hverandre. Noen våger spranget, eller finner sammen, mens andre glir fra hverandre og noen velger rett og slett å forsvinne i løpet av en serie «daghendingar» og «natthendingar» som alle reflekterer livet. Det kan være de små hverdagslige hendelsene som velter de største lassene, eller grunnleggende spørsmål rundt forelderrollen, om ikke å kunne få barn, om ekteskap og kjærlighet, oppbrudd, vennskap, forventningspress, tilgivelse, forstillelse og død. Selve nøkkelen til «Tid for glede» kan ligge i replikken som nærmest fortoner seg som et løfte, og i så fall et løfte tilpasset vår tid: «Me skal finna att gleda i oss sjølve og i kvarandre og i menneska og i verda».

Arne Lygre er en av Norges aller fremste dramatikere med stort internasjonalt gjennomslag. Hans repeterende stil og eksistensielle temavalg, ofte med utgangspunkt i det hverdagslige, kan minne om Jon Fosse, men i enda større grad handler det om erindringer rundt hvem vi er, hvem vi ønsker å være, og hvordan erkjennelsene ligger i det usagte og i håpet man klynger seg til som om var det en sprukken livbøye i kjølvannet av et forlis. Felles for figurene hans er at de står på randen av noe omveltende. I «Tid for glede», der de aller fleste er navnløse, møter vi først Ei mor (Laila Goody) og Ei søster (Kjersti Dalseide). De møtes på en kirkegård, ved en benk nede ved elven. Moren har valgt stedet, de har ikke sett hverandre på lenge, men nå skal de endelig snakke sammen, de to og broren Aksle (Preben Hodneland) når han kommer. Om han kommer.

Hei!
Du må ha eit aktivt abonnement for å lesa vidare.

2 måneder
20 kr

20,-

KJØP

Powered by Labrador CMS