Tett, trykkende og truende «Nosferatu»

Robert Eggers kickstarter filmåret 2025 ved å hoppe drøyt hundre år tilbake i tid, og gir oss en visuelt delikat nyinnspilling av «Nosferatu: A Symphony of Horror» (1922). En gotisk stumfilmklassiker som i sin tid ble totalforbudt i Norge, og var så svimlende nære Bram Stokers roman «Dracula» at den ble temaet for en av de største søksmålene rundt opphavsrettigheter i filmhistorien – som endte med at nesten alle filmkopiene bokstavelig talt ble brent på bål. Den ble dessuten nyinnspilt i 1979 av villmannen Werner Herzog, som i kjent stil blant annet prøvde å slippe ut elleve tusen utsultede rotter i den nederlandske byen Schiedam.

Robert Eggers gjør ikke noe revolusjonerende nytt med denne klassiske historien, og nøyer seg med å ta i bruk fem tusen levende rotter som statister. Dette er en mer konvensjonell stiløvelse enn vi kanskje kunne ha forventet fra mannen bak «The Witch» (2015), «The Lighthouse» (2019) og «The Northman» (2022). Men i likhet med hans tidligere filmer er «Nosferatu» helt utsøkt iscenesatt, med en atmosfære som er ekstremt tett, trykkende og truende. Nok en utforskning av folketro, okkultisme og mytisk historiefortelling, iscenesatt av en filmskaper som på bare ti år har markert seg som en av de store mesterne i faget.

Dette er et lidenskapsprosjekt Eggers har drømt om å få stablet på bena siden han regisserte en skoleteater-oppsetning av «Nosferatu» i tenårene (der han selv spilte rollen som vampyrgreven Orlok), og omtrent hver eneste detalj har marinert i underbevisstheten hans i mange år. Mens Robert Eggers’ tidligere har latt seg inspirere mye av samtidig litteratur, kunst og folklore, er «Nosferatu» mest influert av tidligere filmer.