Tar galskapen til et nytt nivå i «Fanny og Alexander»

STAVANGER (Dagsavisen): Ingmar Bergman får rundjuling når Kjersti Horn setter opp «Fanny og Alexander» på Rogaland Teater, og tar «hele» teatret i bruk bare slik hun kan med håndholdt kamera og et uærbødig forhold til figurene. Vi mistenker dessuten at Horn har et ambivalent forhold til den svenske teater- og filmnestoren og hans arv. De som håper på en opphøyet førjulstund i teatret når hun setter opp «Fanny og Alexander», vil derfor bli fryktelig skuffet. Vi andre kan fryde oss over at hun tar fandenivoldskheten til et nytt nivå.

«Fanny og Alexander» har riktignok aldri vært «kos», selv om filmen og TV-serien forbindes med jul og selskapeligheter. Nå er det som om Horn tar Bergmans kanskje mest berømte fortelling og river den opp som om det var en hjemsøkt knallgul japansk spillfigur så tyll, knapper, puss, verk og barnlig glede fyker veggimellom og fyller teatret helt inn i de ytterste krokene. Hun stikker hull på oppblåstheten ved Bergman og sparker hardt der hvor det er som ømmest. Når kjernen er blottlagt tar hun den iboende galskapen og forstørrer den med maksimal effekt, i en ramme som speiler vår tids avhengighet av video- og skjermbruk. Det går over stokk og stein, som om en rømt Pokémon-figur snublet inn på scenen og slang om seg med menneskenes absolutt verste egenskaper.

Bergmans handling er lagt til begynnelsen av 1900-tallet og til den svenske middelklassen, og er en krønike av Dickenske dimensjoner. Når «Fanny og Alexander» ble hans mest populære film og fjernsynsserie, var det på grunn av en imponerende rolleliste og det overdådige juleselskapet hjemme hos familien Ekdahl med enken Helena som overhode. Det er en fortelling med klare selvbiografiske trekk fra Bergmans side, som lar den alvorlige leken utfolde seg gjennom øynene til søsknene Alexander på snart 11 år, og den litt yngre Fanny. De er barna til Helenas sønn Oscar og Emilie, som driver et teater. De er dessuten maskoter til hele den store og fargerike familien og deres tjenerskap.