«Synet av kunstverket gikk rett i ryggraden»

Jeg kom i et lite dilemma da jeg var på fernissasjen til Hanne Tyrmi og hadde fått sett kunsten. Akkurat det å få oversikt var ikke enkelt, for publikum stod som sild i tønne i Galleri K. Det var først da jeg hadde banet meg vei inn til den innerste delen, at jeg forstod at jeg kunne bli nødt til å fravike et prinsipp: Du skal ikke anmelde to påfølgende utstillinger i samme galleri. (Det er alt for mange ting som skjer i norsk kunst til at ett galleri kan få to anmeldelser på rad.)

Jeg hadde allerede konstatert at kunstverkene hennes var usedvanlig fine, men da jeg endelig stod foran utstillingens tittelverk, «Once upon a time I saw the shame», da skjedde noe som jeg veldig sjelden opplever: Synet av kunstverket gikk rett i ryggraden min.

Knærne sviktet. Jeg falt ikke, men jeg kjente det i kroppen. Det er ikke ofte kunst gir meg kroppslige opplevelser, men når det skjer er det antagelig fordi det visuelle uttrykket påvirker noe i dypet av min underbevissthet. Jeg kan ikke love at andre vil oppleve det samme, men dette kunstverket har den sjeldne egenskapen at det snakker både til min estetiske sans og til mitt «overjeg».