Strønens sjette sans gir musikk til å grine av

KONGSBERG (Dagsavisen): Bestillingsverk til jazzfestivaler kan være så mangt, men Kongsberg Jazzfestival ser ut til å være inne i en god stim. I fjor brukte Anja Lauvdal både naturen, klimakampen, Numedalslågen og hele sin musikalske kompetanse på prosjektet «If we could talk». I år har trommeslager Thomas Strønen, fjorårets vinner av festivalens DNB-prisen, returnert med hele tre konserter, blant dem «Et ørlite beat» på festivalens siste dag. Dette bestillingsverket skal vise seg å være et høydepunkt uavhengig av festival, tid og sted.

Inspirasjonskildene er mange. For å begynne med tittelen, skal det være et uttrykk den legendariske jazzmusikeren og bassisten Bjørnar Andresen brukte en gang han gikk opp på scenen etter en improkonsert og uttalte: «Det eneste de behøver, er et ørlite beat!». Andresen var på ingen måte fremmed for improvisasjon, og dermed er vi inne ved en annen kjerne ved Strønens verk. Det er stramt og taktisk, men i bunnen ligger det improvisatoriske som et premiss for samtidsjazzen, og for samtidsmusikken generelt. Dette er på alle vis grenseoverskridende, så vel musikalsk som sjangermessig, med video på bakveggen og dansere både på duk og scene. Men sentralt sitter Strønen og orkestrerer et verk så finurlig, eklektisk og intrikat at man blir slått i gulvet over rekkevidden det har. Også emosjonelt.

Strønen har med seg et stjernelag av norske jazzmusikere hvor det blir rent ut urettferdig å trekke fram den ene foran den andre. Men umistelig for framdriften og rikdommen i det rytmiske og perkussive fundamentet, er likevel samspillet mellom Strønen og trommeslagerkollega Veslemøy Narvesen. Det er like sømløst sammenflettet som de to trommesettene sentralt på scenen, like dansende elegant som en Ginger og Fred, eller intuitivt samhandlende som en Samantha Lynch og en Douwe Dekkers for å trekke det inn i den faktiske «samtidsdansen» dette musikaler verket er.