Stormvarsel som kryper under huden

Kan barn være onde? Hvor langt er en forelder villig til å strekke seg for sine barn? Hvordan kan man overleve som en familie hvis den er ubotelig revet fra hverandre fra innsiden? Dette er spørsmål regissør Erika Calmeyer stiller i sin første spillefilm «Storm», godt hjulpet av Ane Dahl Torps gripende og sammensatte tolkning av en mor som opplever det verste som tenkes kan.

Calmeyers «Storm» kryper under huden på den i kraft av de grunnleggende problemstillingene den reiser. Gjennom en liten families innbyrdes tragedie går den inn i raseriets randsoner og gransker hvor mye man kan tåle av hverandre før det ikke er noen vei tilbake. Tobarnsmoren Elin lever alene med datteren Storm og sin fem år gamle sønn Ulrik. Søsknene bråker og krangler seg imellom som søsken flest, men en dag går det galt. De skal på fisketur, og mens Ella fisker stenger og utstyr ut av bilen løper Ulrik innover skogen. Ella sender Storm etter for å holde øye med han. Det neste vi vet er at Ulrik har havnet i den fossende elven. Han drukner, tilbake står moren og datteren. Det hele framstår som en tragisk ulykke, men snart brer mistanken seg. Noen har sett de to barna ved elven. Storm husker ingenting, men hva vet moren? Hvor slutter fantasien og hvor begynner løgnen? Ligger det en enda større tragedie bak det smertefulle tapet av Ulrik?

Historien som er skrevet av Johan Fasting («Heimebane»), er ikke vanskelig å forutse. men her er ikke nødvendigvis «mysteriet» den største drivkraften, selv om den dramatiske utviklingen i et noir-aktig småbymiljø på terskelen til høsten også har et visst anstrøk av krimgåte. Ella er selv politi, og må forholde seg til kollegenes granskende blikk når historiens små blad av virkelighetsforståelse skrelles av, ett for ett. Omsorgen i nærmiljøet er tilsynelatende sterk, men bare hos Ellas søster, Storms kjærlige tante, føles den ekte. De andre foreldrene på skolen og Storms venninner utgjør et nettverk som sakte, men sikkert smuldrer bort, dels av frykt, dels av de mekanismene som i små miljøer skaper vonde og steile fronter, ikke ulikt i Thomas Vinterbergs «Jakten».