Sterke rolleprestasjoner i tung og sprikende «Fuglane»

Når Det Norske Teatret aksler Tarjei Vesaas’ hovedverk «Fuglane» (1957), står skuespillerne i sentrum og Christian Ruud Kallum gjør en kraftprestasjon i rollen som hovedrollen Mattis, «Tusten», han som ikke passer inn i bygdesamfunnet men virrer rundt i sin egen sanseverden mens søsteren blir eneste holdepunkt til virkeligheten. Men forestillingen rundt Mattis og hans nære og intime forhold til søsteren Hege blir et par nummer for stor i den belgiske regissøren Luk Percevals mektige og ambisiøse scenebilde.

«Fuglane» vekkes til nytt liv på Det Norske Teatrets scene, 25 år etter at Nils Sletta dramatiserte romanen for den samme scenen og spilte hovedrollen i Ole Anders Tandberg regi i en oppsetning som er nærmest sagnomsust i ettertid. Det er imidlertid lite berøringsangst å spore når Luk Perceval velger å sette opp samme stykke samtidig som det markeres at det er 125 år siden Vesaas ble født. Nationaltheatret spiller for tiden «Brannen» på sin hovedscene, nå ruller Det Norske Teatret ut løperen for en tekst som svært mange har et forhold til. Begge jubileumsoppsetningene viser at Vesaas’ romaner ikke intuitivt lar seg overføre til scenen, men begge - og «Fuglane» i særdeleshet - ivaretar likevel Vesaas nydelige språkdrakt på «knivskarpt» vis for å si det med Mattis selv.

Luk Perceval imponerte stort med Jon Fosses «Trilogien» (2019) på Det Norske Teatret. I arbeidet med «Fuglane» jobber han med det samme kunstneriske teamet: Anette Kurz som scenograf, Rainer Süssmilch som komponist og lyddesigner, Ilse Van den Bossche på kostymer og Mark Van Denesse på lys. Hver for seg imponerer mange av elementene, særlig gjelder det lyd og de enkle og tidløse, klassebevisste kostymene. Men tyngden i helheten og den underliggende symbolske betydningen av de enkelte virkemidlene slites i sammenføyningene.