Sterk Røverdatter i ruinlandskap

Da jeg fikk vite at Det Norske Teatret skulle sette opp «Ronja Røvardotter» denne våren, vakte det straks både glede og entusiasme hos meg. Da jeg så forstod at Astrid Lindgrens klassiker denne gangen ville gjøres i en ganske annerledes og aktualisert versjon, der handlingen er lagt til et krigsherjet område, ble jeg kanskje ikke skeptisk, men litt betenkt. For er ikke dette egentlig en klassiker som står veldig solid på egne ben? Er ikke fortellingen om de to barna Ronja og Birk, som trosser de voksnes dumskap og bygger broer over både helvetesgap og andre kløfter, symbolsterk nok? Jo, det er den, men regissør Catrine Telle og hennes lag av kunstneriske medarbeidere har klart å skape en ny versjon som det faktisk svinger av, både visuelt og musikalsk, og i både alvor og humor. Dette er et konsept det er lett å kjøpe.

Det er flere ulike biter og referanser Catrine Telle har valgt å pusle sammen i sin «Ronja Røvardotter». Ikke bare har Mattisborgen blitt en utbombet boligblokk og Ronja blitt født under et bombeangrep, men til å ledsage denne krigsfortellingen har Telle også valgt å bruke Björn Isfälts musikk og sanger fra Tage Danielssons film om Ronja som ble laget i 1984. Denne musikken har et ganske tydelig middelalderpreg, og man skulle tro det ville bryte merkbart mot det ellers moderniserende konseptet. Men det fungerer som bare det, og musikken er også en kilde til både nostalgi og gjentagende gåsehud hos en anmelder som var i helt riktig målgruppe da filmen kom ut.

Det er et gledelig gjenhør, rett og slett. Kanskje har ikke de som er barn i dag det samme sterke forholdet til filmen, men denne forestillingen kan i alle fall gi dem en flott musikalsk opplevelse som minner lite om den vi vanligvis får i barneforestillinger. Og musikken gir ikke minst røverne i Mattisborgen en tydelig identitet som gruppe.