Spiller opp det absurde hos Kafka

Det er ikke få ganger man har sendt Max Brod en stille takk. Han var Franz Kafkas beste venn, og likevel svek han da han ikke innfridde Kafkas ønske om å brenne de ufullstendige manuskriptene etter vennens død i 1924, bare 40 år gammel. I stedet gjorde Brod en god gjerning for verdenslitteraturen, og kan regnes som medskyldig i at «Prosessen» står igjen som en av det forrige århundrets mest forunderlige, foruroligende og intense romanverk. Også i teatersammenheng har det like mange tolkningsmuligheter som det finnes lesere.

I Nationaltheatrets versjon har Tyra Tønnesen nærmet seg «Prosessen» på en relativt teksttro måte, mens scenograf Leiko Fuseya, som ofte jobber i tospann med Tønnesen, vektlegger det klaustrofobiske og det knugende, hvor scenedekken gir abstrakte assosiasjoner til det man kan fornemme er et tidløst, mørkt og grått Praha-gatebilde hvor vi møter de som er nederst, de undertrykte, de utsatte og de lysskye i et hierarki ingen helt ser konturene av. Det er i dette klimaet bankfunksjonæren Josef K våkner av ordene «Du er arrestert».

Fuseyas første scenebilde er kveldens mest slående. Den ensomt opplyste kokongen over scenen åpner seg og ut faller det tilsynelatende søvndrukne, nakne og ubeskyttede mennesket. Det symboliserer uskyld, men også naturens ubønnhørlige evne til transformasjon. For mennesket som «klekkes», Josef K, starter dagen med en umiddelbar arrestasjon uten at noen kan fortelle ham hva han har gjort seg skyldig i og med hvilken myndighet han er anholdt. «Jeg er anklaget, men uten skyld», slår han fast. Han settes ikke i fengsel, kan arbeide som før, men prosessen mot han spiser opp hele hans tilværelse.