Som barn så han opp til divaene i Eurovision

I dag er det som regel eget et MGP-show i Pride-park i Oslo. Musikkfesten har mange fans i det skeive miljøet, som også er synlig representert på scenen. Har det alltid vært sånn?

– Helt fra begynnelsen av har det vært noe med alle divaene, alt det overdådige og ekstreme i Eurovision, som har gjenklang i mye skeiv kultur, først og fremst blant homofile menn og i dragmiljøer. At så stor del av blodfansen faktisk er LHBT-er kom likevel først fram da fansen faktisk fikk slippe til blant publikum og man så at det stort sett nettopp var homofile menn. Men man må ikke glemme at MGP også er en guilty pleasure for uendelig mange flere. Veldig mange streite gutter opererer som musikkpoliti overfor hverandre i oppveksten, og MGP er noe av det som blir fordømt som aller verst i slike heteromiljøer – så de tør ikke si om de faktisk liker det.

Kan du trekke fram noen milepæler og si litt om hva de har betydd for det skeive miljøet i MGP?

– Luxembourg som vant i 1961 med Nous les amoureux, gikk under radaren for de aller fleste. Men denne sangen handler faktisk om fordømmelsen av kjærligheten mellom to menn, som artisten Jean-Claude Pascal senere også bekreftet. Islands Páll Óskar som i 1997 var som en diva på scenen og pratet uanstrengt til journalistene om sex med heterogifte menn i parkene Reykjavík, fikk nok betraktelig flere med seg.

– Dana Internationals seier i 1998 var også banebrytende, med hvordan hun var en svært sentral skikkelse i det israelske Eurovision-miljøet og ble det etterpå i hele Europa (Dana International var den første transkvinnen som deltok i Eurovision, redn. anm.). At evig kristne Carola erklærte seg selv som homodiva i 2006, kan også bemerkes. Underskjønne Conchita Wurst i 2014 er selvsagt, der sangen handlet om nettopp frigjøring.

Når ble du selv opptatt av MGP?

– Jeg ble bergtatt allerede da jeg for aller første gang så forhåndsvideoene vist på NRK i 1976. Alt fascinerte meg, men først og fremst vidunderlige og enorme Mariza Koch fra Hellas som hylte og skrek rundt om i kypriotiske krigsruiner, mens vinden rev i hennes lange blonde hår og den enorme kjolen hun bar. Hvem ville vel ikke være akkurat som henne?

Hva var det med MGP som tiltrakk deg?

– Det var musikken først og fremst, som som oftest var storslagen og rett og slett fantastisk. Dette var også den eneste gangen i året da NRK spilte noe som helst fra Jugoslavia, Hellas, Tyrkia og Portugal. Det var lydbilder og musikk man rett og slett ikke hørte ellers. Konkurranseaspektet var dessuten fascinerende, og det å kunne få heie på land som Kypros, Marokko og Monaco, var jo i seg selv enda bedre.

Marokko har kun deltatt en gang i 1980 med artisten Samira Said.

Vil du si at camp-stilen preger scenen, og i så fall – hva er din definisjon av camp?

– Camp har alltid vært en viktig del av Eurovision, helt fra begynnelsen av med kjoler så enorme som så. Man skal legges merke til. Det er bare tre minutter det handler om, og man må huskes. Den portugisiske vinneren i 2016 og den nederlandske i 2019 gjorde et stort nummer av at de ikke ville gjøre noe annet enn bare være på scenen og synge.

– Men hadde alle gjort som dem, ville nok de selv også forsvunnet mer i mengden. Og Eurovision som sådan kunne like godt ha blitt et radioprogram. For enhver som ønsker å se hvordan dét kunne ha artet seg, anbefales det å se på bidragene i norsk MGP fra 1979 på YouTube, da alle artistene fikk streng beskjed av NRK om ikke å pynte seg eller gjøre noe som helst annet enn å stå rett opp og ned og synge i mikrofonen.

Er det noe du savner ved Eurovision generelt, eller særlig i år?

– Eurovision i år er flott med et enormt mangfold. Det er umulig ikke å finne en sang som man liker, fra Finlands psykotiske cha-cha-dansere til Spanias flamenco, Belgias homodiscolåt og Aserbajdsjans fine radioballade. For meg selv fremstår Georgias mystiske og suggererende Echo som det ultimate bidraget.

Italias daværende visestatsminister Matteo Salvini, fra ytre høyre, stilte i 2019 spørsmål ved om det ikke fantes «en vakrere italiensk sang» enn sangen Italias artist Mahmood, som også har egyptisk bakgrunn, bidro med. Hvilken rolle spiller nasjonalisme i denne musikkfesten?

– Dette var et rent rasistisk utspill fra Salvinis side. Mahmood som har italiensk mor og egyptisk far, er født og oppvokst i Italia og er så italiensk som noen. Han kan ikke engang snakke arabisk. Nasjonalisme av et mer uskyldig slag gjennomsyrer likevel hele konkurransen. Det er jo nettopp land som konkurrerer med hverandre. De fleste heier jo gjerne også på eget land, selv om de mener andre land kanskje har bedre låter. Ikke minst for mange mindre land, er dette en konkurranse der de har en mulighet til å gå helt til topps som praktisk alt er umulig i for eksempel OL eller Fotball-VM.

– Tenk på hvor viktig det har vært at land som Estland, Latvia, Luxembourg og Monaco har vunnet hele konkurransen. Køen av nylig frigjorte land som ønsket å delta etter Sovjetimperiets fall og Jugoslavias oppløsning, er også et tegn på hvilken god arena dette forstår å være for å kunne vise hvem man er for det europeiske fellesskapet. Her kan man også se til Kosovo som stadig prøver å få være med, men ennå ikke har fått lov av MGP.

Hvordan vil du beskrive medienes dekning av MGP?

– Norske medier er gode nå på å se de mange forskjellige politiske og kulturelle aspektene i konkurransen. Men det var ikke alltid sånn. Helt fram til 2000-tallet besto gjerne rapportene sendt hjem om referanser til kjoler og hva de norske artistene fikk med seg av lokale turistattraksjoner.

– Jeg var nok kanskje selv blant de første til å påpeke nettopp homoperspektivet og det politiske, da jeg var Klassekampens utsendte reporter i 2004 og 2005. Men dette var ikke bare journalistenes feil. En annen journalist betrodde meg på den tiden at hun ikke fikk lov å skrive om annet enn antrekk og norske selvfølgeligheter, selv om hun gjerne ville.

Ser du først og fremst på MGP som en musikkonkurranse, eller er selve musikken det minst viktige?

– På ingen måte. Med folkestemmene vinner man ikke uten en god og fengende låt. Se ikke minst på Portugal 2017, Nederland 2019 og Italia i 2021. En fantastisk visuell fremføring er nok likevel noe som kan bidra til at man klarer å komme over, som Norge i 2009, Israel i 2018 og Serbia i 2007. Tilsvarende kan en kjedelig eller uheldig fremføring trekke en ned.

Hva husker du best fra din egen MGP-deltakelse med gruppa Sub Diva i 1994?

– Hvor stort, overveldende og fantastisk det hele var. De i NRK som hjalp oss med koreografi og alt det praktiske, passet veldig omsorgsfullt på oss, debutanter som vi var.

Hva ville du gjort noe annerledes hvis du skulle opptrådt igjen?

– Dette var på den tiden da MGP-produksjonen fremdeles ble ledet av folk i NRK som generelt ikke likte MGP, og som stadig prøvde å gjøre det til noe helt annet. Vi burde følgelig bare ha blåst i den sterke formaningen om å avstå fra glitter og paljetter – som produsenten fortalte oss bare var noe for gamle damer.

– Vi kunne nok ha gjort betraktelig mer ut av selve den visuelle fremføringen. Sangen i seg selv står seg likevel. Men dette var altså 1994. Siden Per Sundnes spilte hovedrollen i MGP og hele tiden etterpå, har heldigvis det norske MGP blitt produsert av mennesker som elsker hele konseptet. Det merkes – på det mest positive.

Da Israel arrangerte i 2019 ble de beskyldt for å skamløst bruke MGP og LHBTQ-rettigheter i et kynisk forsøk på å distrahere oppmerksomhet vekk fra, og normalisere Israels okkupasjon og ulovlige bosetninger. Hva er dine tanker om det som kalles «rosavasking», nemlig å bruke LHBTQ-rettigheter for å fremstå progressiv eller til å dekke over noe, og MGP?

– Det var nok mer generell vasking av sin okkupasjonspolitikk, Israel forsøkte seg på. Det underlige er at de slapp unna med det. I postkortvideoene hadde de sendt flere av artistene til de okkuperte områdene uten at verken MGP eller noen av de nasjonale fjernsynsselskapene reagerte. Selv NRK valgte å overse fullstendig at Golanhøydene og Øst-Jerusalem ble presentert som israelsk i sine kommentarer.

Hva mener du er de mest politiske spørsmålene som dukker opp i forbindelse med MGP?

– Det er ingen grense på det. Det handler stadig om kjønn og seksualitet i ulike former. Om land som klager over at de ikke får poeng fra naboland – som vi i Norge lenge gjorde overfor Sverige. Det går på språk, som når Frankrike sendte en låt på bretonsk i fjor og Israel en eneste gang (i 2009) hadde et par arabiske linjer i sitt bidrag.

– Om hvordan politisk fiendtlighet smitter over i konkurransen, som mellom Armenia og Aserbajdsjan. Russlands imperialisme har vært et stadig tilbakevendende tema, som med Kroatia i år, Georgia i 2009, og selvfølgelig Ukraina i 2016, i fjor og i år, samtidig som Russland selv stadig sendte lite overbevisende bidrag om fred og forsoning til de ble hevet ut i fjor. Generelt er det likevel alltid et politisk spørsmål, hvordan et land velger å fremstille seg selv i denne konkurransen.

Hvordan tror du Norge kommer til å klare seg i finalen, og hvem tror du kommer til å vinne i år?

– Alessandra har en fengende sang og sjarm nok til å smelte både troll og gråstein, men konkurransen er hard. Så jeg tipper hun ender på en fin 7. plass, men hun kan godt komme enda litt høyere. Om det skulle gå dårligere, er det likevel ingen grunn til å ta på vei. Alessandra har uansett gjort en kjempeinnsats for Norge og det er ikke hennes feil om Europas juryer og publikum liker andre låter enda litt mer.

Hennika Lillo-Stenberg

Journalist