Som å bli kastet inn i en TV-serie

Det har den siste tiden gått en debatt i Morgenbladet om dagens krise i teatret. At institusjonsteatre står overfor økonomiske utfordringer som resulterer i nedbemanninger og reduserte repertoarer, er dessverre harde, kalde fakta. Hva som kan være løsningen på problemene, strides man imidlertid om. Det har blant annet blitt luftet at nye teaterformer, som det «intersosiale» teatret, vil kunne være en redning, men en ny form alene er nok ikke nok. Saken stiller imidlertid spørsmål om hva slags teater vi egentlig er tjent med å ha fremover. Hvordan skal for eksempel teatret appellere til folk i dag, som enten frivillig eller ei, sitter med nesa i en smarttelefon store deler av døgnet? Teater Vestland forsøker seg med en forestilling for ungdom der nettopp smarttelefonen er et viktig element i det hele. Men jeg håper virkelig ikke at slikt interaktivt teatret er noe man vil satse på i stor grad fremover.

I «@Ragnarok08» treffer vi pizzabudet Kim (Kornelia Melsæter) som en dag på jobb får en mystisk melding på telefonen sin. Det viser seg å være hackeren Emma (Carina Furseth), som har stjålet en rekke hemmeligstemplede dokumenter fra PCen til moren sin (Idun Losnegård). Moren jobber i PST, og dokumentene avslører at de har planer om utstrakt overvåkning av det norske folk for å forhindre kriminalitet av både større og mindre art. Nå skal Emma sende denne informasjonen videre til organisasjonen Citizens of Nowhere. Men er de frihetsforkjempere som de selv sier, eller er de egentlig en terrororganisasjon maskert som forkjempere for det gode?

Forestillingen varer bare en knapp time, men dramatiker Cecilie G. Lundsholt og regissør Philipp Stengele rekker å klemme inn mye fortettet action og mange etiske dilemmaer på den tiden. Publikum konfronteres med en rekke etiske problemstillinger som det er vanskelig å ta stilling til. For hva er egentlig skumlest – PSTs overvåkningsteknologi eller Citizens of Nowheres aksjonsformer? Det kunstneriske teamet har utviklet en scenefortelling som blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til etter hvert som den skrider frem, og den øyner heller ingen gode løsninger i det fjerne.