«Snødronningen» på kino er en stusselig russisk spareblussanimasjon

Dette er nærmest poetisk i tråd med tingenes tilstand nå. Bare for å understreke at filmen ikke akkurat er duggfrisk: «Snødronningen» ble laget året før Disney-klassikeren «Frost», som var løst basert på den samme H.C. Andersen-historien. Dette folkekjære folkeeventyret har hatt særlig stor gjennomslagskraft i Russland, der det har blitt filmatisert gjentatte ganger - og den dataanimerte varianten ser ut til å ha trukket mye inspirasjon fra Lev Atamanovs tegnefilmklassiker (med samme navn) fra 1957. For anledningen spritet opp med mye oppjaget slapstickhumor, promp-bajaseri og et lumpent troll som klarer det utrolige: å være enda mer irriterende enn Jar Jar Binks.

«Snødronningen» ble opprinnelig strømlinjeformet for 3D-formatet (som var på høyden av sin popularitet tilbake i 2012), der omtrent hver eneste scene enten inneholder noe som kastes mot oss, eller et virtuelt kamera som suser vektløst rundt i omgivelsene. Versjonen som nå omsider settes opp på kino i Norge er imidlertid i flatt format. Så ja. Jeg kan ikke ærlig påstå at dette er noe annet enn skikkelig stusselig, selv med takhøyde for alle de tekniske sprangene som har skjedd i løpet av tiåret som har passert siden «Snødronningen» ble produsert.

Hjertet til den onde Snødronningen ble fryst til hat etter mye mobbing, og hun har nå dekket hele verden med is. I mellomtiden vokser de foreldreløse søsknene Gerda og Kai opp som slavearbeidere på et barnehjem Charles Dickens hadde gitt tommelen opp til, uten å ane at de er i slekt med hverandre. Etter at Snødronningen sender formskifter-trollet Orm for å bortføre Kai drar Gerda ut på eventyr sammen med sin kjære-røyskatt Luta for å redde broren sin. De får følge av det egoistiske møkkatrollet Orm, som gradvis utvikler en slags samvittighet – men tilbringer mesteparten av tiden med å falle om kull, snuble og skrike. At Orm i norsk oversettelse høres ut som en revyartist fra 1930-tallet gjør ham ikke mindre plagsom. Men han er sikkert en skikkelig festforestilling for alle som har drømt om å oppleve en genspleising av Einar Rose og Jar Jar Binks.

«Snødronningen» gjør et halvhjertet forsøk på å surfe igjennom spredte høydepunkter fra H. C. Andersen-eventyret, mens Gerda blir tatt til fange av en grisk blomsterhandler, tatt til fange igjen av en toskete konge med familieproblemer, og tatt til fange enda en gang av snø-pirater. Dette er mest en samling løsrevne episoder nøstet sammen av helt forferdelig figuranimasjon, skriking med tøysestemmer og ekstremt umorsom ablegøyeri. Undertegnede så filmen på en førpremiere glissent befolket av småbarn med foreldre, som ga inntrykk av å kjede seg omtrent like mye som meg. Det var fint lite latter i salen, men til gjengjeld gurgle-hostet en av ungene ivrig gjennom hele filmen – og det er jo morsomt i disse tider. Så hvis jeg ender opp i respirator i løpet av julehelgen vet vi i det minste hvorfor.

Den norske distributøren Manymore AS har supplert «Snødronningen» med et dubbespor som inkluderer stemmeskuespill av blant andre Siri Nilsen, Elias Ottersen og Jon Arne Bjørnstad - pluss den nye sangen «Slippe meg fri», fremført av influenserne Christian «Kattekryp» Mathiesen og Ida Celine «idacmusic» Nordhaug. De har i tillegg skapt et samisk lydspor instruert av Mikkel Gaup, og publisert en bok basert på filmen. Så her satses det stort.

«Snødronningen» gjør aldri noe mer enn det som strengt tatt er nødvendig for å teknisk sett kvalifisere som en barnefilm; med en spilletid på under 80 minimale minutter, som vi voksne fortsatt vil kjenne hvert bidige sekund av. Filmen stresser seg i mål med et ekstremt underveldende klimaks, men innen slutteksten kommer får vi traileren til oppfølgeren «Snødronningen 2» (2014), som har kinopremiere til påske. Distributøren har sikret seg rettighetene til alle filmene i serien; inklusive «Snødronningen 3» (2016) og «Snødronningen 4» (2018) – som vil bli sluppet på kino med jevne mellomrom de neste to årene. Det er jo virkelig noe å ikke glede seg til.