Smelter selv fullvoksne kynikere

Man lærer så lenge man lever. Eventuelt lever så lenge man lærer. Jeg var neppe alene om å aldri noensinne hadde hørt om «Sylvanian Families» før denne filmen dukket opp, men vi snakker om en umåtelig populær kolleksjon med nusselige dyrefigurer som har solgt over to hundre millioner eksemplarer kloden rundt. Skapt tilbake i 1985 av det japanske spillselskapet Epoch, som plugget seg inn i et særpreget japansk fenomen: «Kawaii». En popkulturell paraplybetegnelse på alt som er søtt, bedårende, uskyldsrent og nusselig. I årenes løp har «Sylvanian Families» fostret flere animasjonsserier, dataspill, scenemusikaler og fornøyelsesparker i hjemlandet. Frem til i fjor kunne man dessuten besøke en «Sylvanian Families»-butikk i London, som etter tretti år ble nedlagt i etterkant av pandemien.

Den britiske kunstneren med pseudonymet Mimsy skapte litt baluba i 2015. Hun benyttet «Sylvanian Families»-dukkene i en kunstinstallasjon der de nusselige krabatene ble terrorisert av maskerte ISIS-mus – og ble fjernet fra kunstutstillingen «Passion for Freedom». Så lidenskapen for frihet har sin grense, og ender brått hvis du kødder med søte dyrefigurer av plastikk. Etter å ha sjekket litt på nettet ser det ut til at disse barnelekene er veldig populære samlerobjekter blant en del fullvoksne kvinner, og det er foruroligende mange YouTube-kanaler fulle av «unboxing»-videoer, verdivurderinger og «her er samlingen min»-rundturer.

På bakgrunn av alt dette kan man spørre seg hvem som egentlig er den største målgruppen til «Sylvanian Families Filmen: Den store gavejakten»: barn rundt treårsalderen, eller tantene som har soverommet stappfullt av disse pastellfargene dyrefigurene?