Smal festival til folket

Å kalle Oslo Internasjonale Teaterfestival en smal teaterfestival er ikke å ta i. Festivalen, som arrangeres av Black Box teater, er allikevel et standhaftig kulturarrangement, som har vært avholdt i ni år, og som heller ikke i fjor, da vi alle satt bundet fast til hvert vårt hjemmekontor, ble avlyst. Da fikk heller publikum lage teaterfestival hjemme hos seg selv via festivalens digitale tilbud. Men nå skriver vi 2022, vi kan igjen gå ut og nyte alt det kulturlivet har å by på, og selv om ikke Oslo Internasjonale Teaterfestival har blitt bredere i sitt tilbud, har den i år i alle fall åpnet dørene bittelitt mot den jevne borger.

I år tar nemlig ett av festivalinnslagene plass utendørs i Oslo sentrum, og ikke bare på ett sted, men på opptil flere, i en fin linje fra skulpturparken utenfor Astrup Fearnley-museet og helt opp til Black Box på Grünerløkka. Jeg snakker om Heine Avdal og Yukiko Shinozakis «in gaps and patches», en vandring gjennom byen som går etappevis hver dag hele festivaluken. Avdal, Shinozaki og et lite antall skuespillere/dansere blir i denne performancen nærmest en flokk med byguider som loser oss gjennom en by vi allerede kjenner godt, men som de ved hjelp av sine fysiske formasjoner, bevegelser, blikk og berøringer hjelper oss å se på nytt. Gelendre strykes og usynlige brostein løftes, det balanseres på kanter og bilfrie gater fylles av levende skulpturer og tilsynelatende tilfeldige koreografier. Dette minner iblant om måten barn beveger seg rundt i verden på. Og i skulpturparken der det hele starter, ser alle skuespillerne opp i luften i stedet for på skulpturene og minner oss om at vi ikke alltid trenger å rette blikket mot det mest åpenbare i våre omgivelser.

Dette er en stille, langsom og rar opplevelse, og flokken med alternative byguider er behagelige å følge og lette å få øye på, der de beveger seg rundt ikledd luer i klare farger. Åpningsetappen som gikk via Aker Brygge, ble en hustrig opplevelse i det grå marsværet som kunne by på en rimelig sur trekk. Det forhindret imidlertid ikke denne begivenheten i å tiltrekke seg både folk og forbipasserende hunder. Etappe nummer to, som gikk fra Rådhuset til Stortorvet fikk enda mer oppmerksomhet, da den også utspilte seg på Karl Johan. Kanskje burde det vært tydeligere markert at dette er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival slik at folk på denne måten ble klar over at festivalen finnes? Uansett er oppsøkende kunst i det offentlige rom et must nå som vi endelig har gitt forsamlingsforbudet på båten, og det er en fin måte å minne dem som fortsatt ikke helt tør å oppsøke scenekunsten på, at den fortsatt er der.